Sørøst Asia er et fantastisk reisemål og på denne reisen ønsket vi å få med oss noe av det beste fra fire land. Turen gikk til Hongkong, Angkor Wat, Luang Prabang, Hanoi og Halong Bay.
På nittitallet var det mange som snakket om å dra til Hongkong før den tidligere engelske kolonien igjen skulle bli en del av Kina. Den 1. juli 1997 overtok Kina suvereniteten, men en avtale fra 1984 innebar at Hongkong fikk rett til å beholde sin kapitalistiske økonomi og sitt styresett i minst 50 år til. Vi kom oss aldri til Hongkong. Først i slutten av 2017 dro vi dit. Til tross for at byen hører til Kina så trengte vi ikke visum.
Vi bodde i et lite hotell i en høyblokk i Kowloon. Hotellet lå i 12. etasje og vi så utover trafikkerte Nathan Road. Vi spiste lunsj på en liten restaurant nær hotellet. Dumplings med ukjent innhold smakte greit og vi var klare for å se byen.
![]()
Vi gikk ned til Tsim Sha Tsui-promenaden som er kjent for sin vakre utsikt mot skyskraperne på Hongkong Island. En del av promenaden er stengt for restaurering og det pågår mye bygningsarbeid i området rundt. Hongkong er kjent for sin Star Ferry som har kjørt passasjerer mellom Kowloon og Hong Kong Island siden 1888 og denne måtte vi selvsagt ta den første dagen på vårt besøk i millionbyen.
På Hongkong-siden er mange av de svære skyskraperne som vi kjenner fra mange filmer fra Hongkong. Vi gikk gjennom finansdistriktet opp til Hongkong park og taubanen som vi kunne ta opp til Victoria Peak. Her var det en time kø. Det var uaktuelt for oss så vi bestemte oss for å gå i stedet. Vi endte ikke opp på samme sted som taubanen, men utsikten var fin likevel.
![]()
Hongkong er en by som tar seg bedre ut på kvelden enn på dagen og det er nok derfor køen til taubanen er lengst på ettermiddagen. Vel over i Kowloon igjen greide vi å rote oss inn i et svært område som var under restaurering. Da vi endelig kom oss ut i gaten igjen endte vi opp på en indisk restaurant hvor en hyggelig dame fra Nepal serverte oss kylling tikka masala.
Morgenen etter gikk vi til en australsk kafe som var anbefalt i Lonely Planet. Der var det lang kø og vi ville ikke bruke tiden på å stå i kø for et speilegg. Vi endte derfor opp på en kafe på den andre siden av gaten i stedet.
Denne dagen ville vi komme oss ut av byen og se litt av de nye distriktene. En hyggelig dame fra Filipinene skulle i samme retning som oss og hun fikk oss på riktig metro. Vel framme i Tai Po leide vi oss sykler. Vi strevde fælt med å finne riktig vei ut av byen, men etter hvert fant vi riktig vei. Høyblokkene forsvant og vi fikk følelsen av å befinne oss i en småby.
Målet for sykkelturen var Plover Cove og etter noen kilometer med sykling kom vi til et stort vann. Vi syklet langs Plover Cove Reservoir for å komme ut til en halvøy med flott natur. Da vi kom dit viste det seg at det var forbudt å sykle på halvøya. Man kunne bare gå på trekking-turer der. Det var det få som gjorde. Det så ut som at utflukten for de fleste var turen langs vannreservoaret som er Hongkongs største. Vi ble enige om at vi benytter oss av naturen på en annen måte enn kineserne.
![]()
På vei tilbake syklet vi opp til en stor Buddha som vi hadde sett langs veien. Det viste seg at den lå på et stort klosterområde som het Tsz Shan. Statuen Guan Yin (Avalokiteśvara) har en høyde på 76 meter. Guanyin opptrer i forskjellige former og er hovedsakelig av hankjønn i indisk og tibetansk buddhisme. Når denne bodhisattvaen kom til Kina ble han over århundrene transformert til en kvinne. Guanyin blir ofte kalt «Øst-Asias jomfru Maria» på grunn av hennes fremtredende rolle i buddhismen der.Her måtte man booke mange uker i forveien, men ikke lagt unna klosteret var det et nydelig lite tempel og her slapp vi inn.
![]()
Tilbake i Tai Po dro vi på markedet. Her var det masse sjømat som vi aldri hadde sett før. Lunsjen vår ble en kvart gås på en kafe ved siden av markedet. Jeg er ikke så veldig bekvem med bein som må spyttes ut, men selve gåsa hadde en grei smak. Kvelden ble satt av til området rundt Temple Street. Her er det gatemarkeder, historiefortellere og singalong parlors med gate karaoke hvor det synges kantonesisk opera. Det ble hverken shopping, historier om vår egen fremtid eller opera på oss, men et måltid i Temple Street ble det. Jeg husker ikke hva vi spiste så da var vel maten hverken spesielt god eller spesielt dårlig. Det var garantert en kinesisk rett.
![]()
Morgenen etter dro vi over til Sheung Wan på Hongkong Island. Det var dette området av sentrum jeg likte best. Her var det mange restauranter, kafeer, og små butikker med mye rart. Det er også mange templer her og vi besøkte Man Mo som er det mest kjente templet i byen. I de mange smågatene kom vi vekk fra den enorme trafikken som er ellers i byen. Det var et område som det var koselig å gå rundt i. Man kan ikke dra til Hongkong uten å ha tatt tretrikken som går mellom øst og vest. Vi kjørte gjennom hele finansdistriktet og videre til shoppingdistriktet i Causeway Bay. Her var det enormt mye folk og vi synes det var helt greit med sightseeing på trikken. Vi spiste ikke så godt i Hongkong. Selv om jeg hadde plukket ut en del restauranter som var anbefalt i Lonely Planet og TripAdvisor så endte vi aldri opp der. Hongkong har mange restauranter med Michelin-stjerner og vi burde ha reservert på en av dem den ene kvelden.
Turen gikk videre til Siem Reap i Kambodsja som jeg var i på slutten av 90-tallet. På den tiden var Siem Reap en landsby uten gatelys på kvelden og kjøretøy var det lite av. Nå var det blitt en by med masse trafikk. Vi gikk på en pizzarestaurant og spiste kjempegod italiensk pizza.
Mellom det niende og det trettende århundre fikk kongene av Khmerriket bygd mange templer i Angkor-området utenfor Siem Reap. Templene står der som et minne om at Kambodsja en gang var hovedsete i Khmerriket som regjerte over det som i dag er Kambodsja, Thailand, Laos og Vietnam.
Vi tok en tuk tuk til Angkor Wat. Det var blitt veldig mange turister siden sist, men her var det lett å kjenne seg igjen. Det var mange lokale som var på piknik i det store området og det var masse kinesiske turister.
Vi startet med Bayon. Man blir fylt med andakt når man ser de store, smilende ansiktene hogd ut i stein. Nesten like imponerende er de 11000 figurene som er skjært ut i den 1200 meter lange muren som går rundt Bayon. Disse viser dagliglivet i Kambodsja på 1200 tallet. Bayon ligger i senteret av Angkor Thom, et svært tempelområde på 10 kvadratkilometer. Det er flere templer og terrasser å se i det store området blant annet Elefantterrassen.
Et stykke lengre inne i jungelen ligger Ta Prohm. Siden 1908 har eksperter fra Frankrike og resten av den vestlige verden jobbet sammen med kambodsjanerne for å bygge opp igjen de mange templene i Angkor. Røtter og trær har blitt fjernet fra de overgrodde ruinene og templene har blitt satt opp igjen slik de en gang var. Ta Prohm har imidlertid blitt overlatt til jungelen og må oppleves. Røttene på enorme tre omkranser flere av inngangene og hele området er overgrodd av jungel samtidig som deler av templet er intakt.
Angkor Wat er best bevart og tempelområdet er enormt. Dette er kanskje den største religiøse bygningen som noen gang har blitt reist. Den enorme konstruksjonen er bygd i tre etasjer. Det sentrale templet har fem tårn, et i hvert hjørne og et på midten. Når man kommer til toppen av det midterste tårnet får man virkelig en forståelse for hvor stor denne bygningen er. Hele bygningen er dekket av relieffer av gudinner og guder, og i de mange forskjellige rommene kan man møte oransjekledde munker som tenner røkelse til ære for Buddha. Angkor Wat er det eneste templet som vender vestover og det er derfor finest å besøke på ettermiddagen. Det var veldig mange som ville besøke Angkor Wat på den siste dagen i 2017. Men samme hvor mange vi vi var så ble jeg også denne gangen betatt av det storslåtte fra en svunnen tid hvor alt ble gjort for hånd. Sist gang kunne vi klyve rundt som vi ville på steintrappene til templene. Det var ikke mange som gjorde det, for det var veldig glatt på de blankslitte steinene. Denne gangen sto vi i kø for å gå opp en tretrapp, men utsikten var like vakker for det.
![]()
Vel tilbake i byen ba vi sjåføren stoppe i Pub Street. Overraskelse, denne gata var heller ikke her i 1999. Her var det masse puber og restauranter. Ganske fjernt fra den fattige landsbygda rett utenfor byen. Vi tok en øl før enn vi dro på hotellet for å skifte. Nyttårsmiddagen vår var barbeque og suppe. Dette ble tilberedt på et kombinert grill-og kokeapparat på bordet. Det var veldig godt og vi spiste kylling, svin, biff, krokodille, fisk og blekksprut. Rett utenfor bordet vårt gikk starten på Angkor City Night Music Run. Jeg aner ikke hvor langt løpet var, men jeg tror ikke det var tidtaking. I Pub Street var det helt stapp fullt med folk og de fleste var lokale ungdommer. Så selv om det er mange turister i området så har vi ikke tatt over byen deres helt. Det var veldig høy musikk og etter å ha kjempet oss i gjennom folkelivet så gikk vi tilbake til hotellet og ble med på festen som eieren hadde for sine ansatte. Jeg hadde ikke trodd at det var et så stort nyttårsparty i Siem Reap.
![]()
Morgenen etter dro vi med samme sjåfør til en av landsbyene ved Tonle Sap. Sist jeg kom til Siem Reap kom jeg med hurtigbåt fra Pnomh Penh til Chong Khneas. Da kom vi inn i den fattige lille landsbyen i enden av sjøen og det var få turister der. I dag blir det arrangert daglige turer til tre av landsbyene ved Tonle Sap og vi ble ikke anbefalt å dra til Chong Kneas som ligger nærmest Siem Reap. Vi dro til Kampong Phluk som har 3000 innbyggere. Husene står på stolper i vannet og siden vi var der i den tørre perioden så var det høyt opp til inngangsdøren. Vi kjørte først en longtail-båt gjennom landsbyen. Deretter ble vi padlet av en kvinne gjennom mangoveskogen. Det var en flott opplevelse.
Mange klager på prisen på disse turene, men bare de lokale får sin del så er jeg fornøyd. Det er fortsatt billig sammenlignet med Norge. På tilbakeveien spiste vi en lokal rett som het amok. Det er fisk i kokossaus og smaker veldig godt.
![]()
Sjåføren vår kjørte oss til flyplassen og så gikk turen videre til Luang Prabang i Laos. Denne lille byen har jeg drømt om å dra til lenge og omsider kom jeg dit. Luang Prabang blir ofte beskrevet som den mest sjarmerende byen i Sørøst-Asia. Byens beliggenhet ved sammenføyingen av Mekong og Nam Khan-elvene, den fransk-inspirerte arkitekturen som blander seg med klassiske laotiske bygninger og gamle tradisjoner smelter sammen og skaper en atmosfære som ikke finnes andre steder i regionen. I 1995 ble den historiske byen utpekt som en UNESCO World Heritage City. Vi kom dit på kvelden så vi ante ikke hvordan det så ut der. Hotellet vårt lå i en smal gate og det var ingen trafikk der. Vi gikk ut i byen for å finne en restaurant, men det meste var stengt. Til slutt fant vi en restaurant hvor en japaner laget makiruller til oss og de smakte godt.
![]()
Dagen etterpå var det mer liv i byen. Vi startet med å gå opp på Mount Phousi med et tempel og flott utsikt over byen. På veien opp satt det damer og solgte små fugler i bur som kunne settes fri. Vi gikk ned på andre siden og kom til et nytt tempel. Luang Prabang er kjent for sine mange templer og alle munkene i oransje. I det gamle kvarteret ligger Tourist Street. Her er det mange kafeer, turoperatører og restauranter. Husene i fransk kolonistil er fint oppusset og flere av restaurantene har åpnet de to siste årene. Det gamle kvarteret ligger på en halvøy og er et vakkert sted å vandre rundt og fange sanseinntrykk. Det er mange templer og privatboliger på halvøya. Vi drakk kaffe i Tourist Street og spiste burger på en restaurant på sjøsiden med utsikt over Mekong. Etterpå besøkte jeg det største tempelet i byen mens Johnny fikk klipt håret.
Før middag på en av byens gode restauranter så vi filmen Chang som blir vist på to hoteller i byen hver ettermiddag. Filmen handlet om en Lao familie som bodde i jungelen. Filmen er fra 1925 og de to regissørene bodde 18 måneder i sammen med den lille familien. Det var utrolig at de hadde greid å filme alle de ville dyrene. Filmen var overraskende bra og stemningsfull. Men den egner seg nok bedre i en hotellhage i Laos enn hjemme i egen stue. Etter filmen fortsatte vi gjennom Night Market, men der ble det bare "windows shopping" på oss.
![]()
Dagen etter hadde vi bestilt en heldagstur. Vi startet med å ri elefanter. Det var en del av turen og vi var i tvil om vi skulle delta av dyrevernhensyn. Disse elefantene hadde dratt tømmer tidligere, men dette er ikke tillatt lenger. Nå er de i en camp hvor turister drar på korte rideturer med dem. Før vi startet matet vi dem med sukkerrør. Campen var ren og fin og vi koste oss på rideturen. Det var stille og fredelig og noen ble igjen for å være elefantpasser i noen timer.
Vi dro videre for å padle på Mekong elven. Hvor kult er det? Vi var innom Pak Ou hulene med masse buddhaer og så fortsatte vi nedover langs Mekong og tilbake til elefantcampen. Vi padlet sammen med et par fra Østerrike og en guide. På elefantcampen spiste vi lunsj og så fortsatte vi turen med minibuss. Neste stopp var Whisky Village. Her har de spritflasker med slanger og skorpioner. Det skal visst hjelpe på potensen, men vi var enige om at for norske menn ville det heller ha en dempende effekt.
Siste stopp var Kuang Si Waterfalls. De var fantastisk vakre. Det var mange grønne badekulper å svømme rundt i. Det var bare Johnny og jeg som badet. Kjekt for oss egentlig for da ble det enda mer idyllisk. Vel tilbake på hotellet var vi enige om at det var en fantastisk dag. Vi avsluttet den på Bouang med nydelig mat sammen med Pascal som vi ble kjent med på turen.
![]()
Vår siste dag i Luang Prabang startet veldig tidlig siden vi ville se på alle munkene som gikk i prosesjon fra byens mange tempel for å få mat. De starter klokka halv seks så vi hadde ringeklokka på klokka fem. Dette er en religiøs tradisjon som på mange måter har blitt ødelagt av turister. For meg var dette mye verre enn å ri på en elefant. I gamle dager var det bare troende buddhister som satt langs veien og delte ut mat til munkene. Nå er det mange turister som sitter på små plaststoler på fortauet og deler ut mat. For det meste ris og kjekspakker. Jeg så flere som tok risen i hendene når de delte ut til munkene. Kjekspakkene brukes sikkert igjen dagen etter, men risen må nok bare kastes. Samtidig er jo dette en god inntektskilde for alle kvinnene som selger mat til turistene. Jeg er derfor usikker på hva jeg skal synes. Det er synd at en gammel religiøs tradisjon skal ødelegges av turister sin jakt på det beste bildet. Samtidig så sper det på økonomien til mange fattige familier. Men for munkene kan det ikke være noe hyggelig. Jeg backpakket i Sørøst Asia i 1993, da måtte Luang Prabang ha vært fantastisk. Vi hadde sikkert ikke spist like godt som nå, men munkene fikk i hvert fall ikke risen sin fra kinesere med svære kameralinser.
![]()
Jeg fortsatte dagen med yoga på Utopia sammen med 32 andre turister. Utopia er en bacppakkerplass med utsikt over Mekong-elven. Her kan man ligge på flatsenger mens man nyter en Lao-øl. Etter frokost leide vi sykler og dro til UXO (Unexploded Ordinance). Den triste sannheten om Laos er at dette er det mest bombebelagte landet i verden. Det ligger fortsatt igjen masse bomber etter amerikanernes bombing av landet under Vietnamkrigen. Det vil ta hundre år før enn landet er fritt for bomber og et menneske dør hver dag som følge av bomber som går av under lek eller landbruk. Alle bombene forhindrer også at de fattige bøndene får utnyttet alt jordbruksarealet.
Vi fortsatte å sykle rundt etter museumsbesøket. Utenfor gamlebyen er Luang Prabang akkurat like masete og kaotisk som andre byer i Sørøst Asia. Vi dro derfor tilbake til gamlebyen og hadde et spennende måltid på Tamarind. Her var det mange nye, gode smaker og maten ble servert slik at den var en fryd for øyet. Det var fortsatt mange templer vi ikke hadde sett, men vi dro til Utopia og slappet av med en Lao-øl.
På kvelden fortsatte vi turen til et nytt land. En time med fly og vi befant oss i Hanoi. Her var jeg i 1999 og jeg var spent på hvor forandret det ville være. Allerede ut fra flyplassen ble jeg overrasket av en åttefelts motorvei og når vi nærmet oss gamlebyen var det fullstendig kaos. Vi bodde på et hotell ikke så langt fra Hoan Kiem Lake. Vi bestilte oss en tur til Halong Bay neste dag. I følge Turopia er dette den tredje beste severdigheten i Sørøst Asia bak Angkor Wat og Bali. Det er noen timer å kjøre, men det vakre landskapet var verdt kjøreturen.
Halong Bay har 1960 øyer, hvorav de fleste er kalkstein, i en rekke ulike former og fasonger. Mange av øyene er hule med enorme grotter. Området har over 200 fiskearter. Bukten kom med på Unescos Verdensarvliste i 1994 og dekker 1553 km².
Vi reiste rundt med en stor båt, men vi fikk tid til både padling og grottebesøk på turen. Hang Dau Go er den største grotten i Halong Bay. Franske turister besøkte denne på slutten av 1800-tallet og ga den navnet «Grotte des Merveilles». Grottens tre store kamre består av store mengder stalaktitt og stalagmitt. Grotten var enorm og man kunne ikke se den fra sjøen. Det må ha vært litt av en opplevelse for de som oppdaget den.
På kvelden sjekket jeg TripAdvisor for gode restauranter og så viste det seg at en av de beste restaurantene i Hanoi lå like ved hotellet og de hadde ledig bord. Her fikk vi nydelig mat og service. Det vietnamesiske kjøkkenet levde virkelig opp til sitt gode rykte på Duong. Dagen etter hadde vi satt av til sightseeing. Vi slet med å komme oss over gata, men etter hvert vente vi oss til trafikken. Vår første stopp var Hoa Lo fengselet som ble bygd av franskmennene. Her fikk de politiske fangene en forferdelig behandling og flere ble henrettet med giljotin. Flere amerikanske piloter satt fengslet her ved slutten av Vietnamkrigen. De fikk en mer human behandling. ![]()
Vi fortsatte videre til Litteraturtempelet. Dette vakre tempelkomplekset kjente jeg igjen fra mitt tidligere besøk til byen. Dette tempelet er også populært blant byens innbyggere. Vi fortsatte videre til et av høydepunktene på turen, det gamle kvarteret. Syklene har måtte vike for motorsykler. Det er fake Northface-klær og mange puber. Men likevel var alt som før. De smale husfasadene var fortsatt der. Folk satt på gata og spiste Phu ved siden av gamle damer som solgte hønseføtter og ananas. Det var en by i rivende utvikling som hadde fortsatt å leve sitt eget liv upåvirket av turister og motorsykler. Vi tok sjansen på en Phu i en gate like ved markedet og endte opp med en av de beste måltidene vi har spist.
Vi fortsatte ned til Hoan Kiem Lake hvor gaten rundt vannet er stengt for all trafikk i weekenden. Det var mer av byens egne innbyggere enn turister og byen som skulle være en mellomlanding før enn vi dro hjem til Norge endte opp med å bli en av høydepunktene på turen.
På kvelden var vi på byens mest populære pizzarestaurant som også lå like ved hotellet vårt. Det smakte fortreffelig. Alle reiser må ta slutt en gang og neste morgen gikk turen til flyplassen og en lang flytur hjem.
