Stockholm med barn

May 24, 2010, 1:32 pm

Det er få byer som har så mange tilbud til barn som Stockholm. Vi var der tre dager i pinsen og vi må tilbake, for vi fikk bare med oss en liten del av det byen har å tilby. Og hvilken vakker by Stockholm er med sin beliggenhet på fjorten øyer i Malarens utløp ved Østersjøen.

Vi overnattet på Chapman. En kjempestor seilbåt som ligger på Skeppsholmen med flott utsikt over til Gamla Stan. Da vi kom gående ned langs Drottningsgatan så vi en svær hvit seilbåt som passet perfekt inn i bybildet og wow det var der vi skulle overnatte. Chapman er en av Sveriges mange vandrerhjem og her var det ingen toalett på lugaren, så eldstemann var litt skeptisk, men det gikk greit til tross for noen nattlige toalettbesøk.

Med en syvåring og en niåring i reisefølget er 3D-filmer alltid en suksess. Naturhistoriska Riksmuseum har flotte utstillinger og et bredt utvalg i 3D-filmer med egen framvisning i Cosmonova og vårt valg falt på Dinosaurier. Jeg kjenner halen i nesa ennå.

På Djurgården er det en rekke med attraksjoner og denne flotte øya nås lett med ferje fra Gamla Stan eller Skeppsholmen hvor vi bodde. Vi startet med Aquaria som ligger like ved Grøna Lund.

I Aquaria starter man med å gå i gjennom en liten men flott tillaget regnskog. Vi kom dit på "natten" og trodde det var strømmen som var gått, men etter hvert som lyset kom forsto vi at her fikk man oppleve både nattlys og dagslys. Syvåringen synes det var i overkant skummelt å starte med nattlys, men det gikk seg til og turen gjennom regnskogen tok noe lengre tid enn først antatt siden hun måtte gå den to ganger til for å vise at hun ikke var redd.

Etter regnskogen kommer man til mangroven og deretter til korallrevet hvor det er masse flotte koraller, Nemifisk og haier. Haiene svømte sammen med alle Nemi-fiskene og vaktene fortalte at de ikke blir spist så lenge haien fikk rikelig med mat.

En noe spesiell opplevelse i et akvarium er turen nedi kloakkrøret. Her får man se hvordan vann og fisk påvirkes av forurensning. Utenfor akvariet er det en laksetrapp som går opp fra Østersjøen og i oktober til desember hvert år kommer laksen tilbake til laksetrappen.

Junibackan er veldig populært blant småbarnsfamilier. Stedet er flott tillaget og de fleste som har lest Astrid Lindgren som barn vil kjenne nostalgien komme. Stedet passer nok best for 2-7-åringer og mødre som synes Astrid Lindgren er fantastisk.

Her er husene til mange av Astrid Lindgrens figurer. Men høydepunktet er sagaresan hvor man kjører et tog hvor man blant annet besøker Junibackan, Katthult, Karlson på taket og Narnia. Hele tiden hører man Astrid Lindgrens behagelige forteller stemme og så ender man opp på Junibackans teater hvor det er flere show om dagen.

Grøna Lund er et sted som mor helst ville unngå. Til tross for show på scenen med dronning Victoria og Peter Joback. Men når jeg først kom meg i berg og dalbanen med niåringen så var det jeg som synes det var mest gøy. Skratthuset med speil som er mer slemme enn speilene i prøverommet på Hennes & Maurits var også en suksess. Det var slående å se at de fleste gutter og menn synes det var kjempeartig når de ble tykke og korvokste, mens alle damer og jenter uavhengig av alder sto ekstra lenge der de ble lange og slanke. Her var jeg intet unntak. Far falt for spøkelseshuset og syvåringen var veldig fornøyd med å vinne en kjempestor sjokolade. Som seg hør og bør regnet det når vi var på tivoli. Det hører liksom til.

Vasaskipet var en av planene våre, men dit kom vi aldri. Siden inngangskøen var veldig lang når vi var på vei fra Junibackan til Grøna Lund, så bestemte vi oss for å vente til dagen etter som ble brukt til shopping og byvandring i stedet. Både Vasaskipet og Skansen er egentlig et must for både voksne og barn, men det blir neste gang.

Gamla Stan er en av Europas flotteste gamlebyer. Brostensbelagte gater, flotte torg, trange smug og en av verdens største slott. Her kan man gjerne vandre rundt en hel dag. Det er mange spennende butikker og restaurantutvalget er stort.

Stockholm er en stor by med mange storslagne byggverk som minner om en tidligere storhetstid. Vi fikk bare sett Gamla Stan, Skeppsholmen, Djurgården og Sentrum.

Vi koste oss på Chapman. Men for de som ønsker et idyllisk hotell kan jeg anbefale Skepsholmen Hotell. Vi passerte hotellet da vi skulle ta båten til Djurgården. Først trodde jeg det var leiligheter og var imponert over hvor godt vedlikeholdt det var. Men nei da. Hotell Skeppsholmen er på Conde Nast Traveller sin hot list for 2010. Stunning!!!

↧

Elbrus - Europas høyeste fjell

July 13, 2010, 5:38 am

≫ Next: Island - tølt og heitapottur

≪ Previous: Stockholm med barn

Sommerens store begivennhet for mitt vedkommende var en fantastisk tur til Kaukasusfjellene i det sydlige Russland. Målet for turen var Elbrus som ligger på grensen til Georgia og målet ble nådd.

Jeg hadde bestilt organisert tur med Pilgrim Tours som er en russisk turoperatør som holder til i området. Turen startet fra flyplassen i Mineralnye Vody som ligger en 3-4 timers kjøretur fra Elbrus-området.

Siden flyturen likevel gikk om Moskva så valgte jeg å bli der i to netter før jeg dro videre sydover. Moskva er en STOOOOR by. Offisielt bor det 12 millioner innbyggere der, men i følge en av byens mange innbyggere så er nok 16 millioner et mer riktig antall.

Jeg bodde i Arbat Street en vakker gågate med bygninger i Art Nouveau stil. Under perestrojka ble gaten et samlingspunkt for gatemusikere og kunstnere, og disse setter fortsatt sitt preg på gatebildet. Spesielt på kveldstid er gaten meget livlig og blant de mange gatekunstnerene står eldre damer og forsøker å selge katten sin.

I den ene enden av Arbat Street ligger Utenriksdepartementet som er en av De syv søstre. Syv Søstre er kallenavnet på en gruppe på syv skyskrapere i Moskva oppført under Stalin-tiden i stalinistisk stil. Den 172 meter høye bygningen ruver i gatebildet.

Arbat Street ligger i gåavstand til Kreml og Den røde plass som er byens hjerte. I Kreml besøkte jeg mange kirker fra 1400- tallet. Stedet er et historisk festningsverk og en stille oase i den folkerike byen.

På Den røde plass ligger blant annet Vasilij-katedralen som med sine fargerike løkkupler er Russlands mest kjente severdighet. Her er også mange andre flotte bygg og Lenins Mausoleum. Siden jeg allerede hadde besøkt Kremels mange kirker fikk Lenin ligge i fred denne gangen. I stedet dro jeg på en organisert busstur med en russisk-talende guide.

På turen passerte vi flere av de syv søstre, blant annet Universitetet og Hotell Ukraina som med sine 1627 senger er Europas største hotell. Imponerende, men jeg likte både prisen og atmosfæren bedre på Home away from home i Arbat Street. Her lå jeg på dorm og møtte folk fra hele verden.

På Bolstoj-teatert var det dessverre ingen oppsetninger da jeg var i Moskva, så jeg fikk bare sett den flotte bygningen utenfra.

På bussrundturen lot jeg meg imponere av de mange nye og moderme skyskraperne i utkanten av sentrum. Moskva er en dyr by både for turister og dens innbyggere og kontrastene er store til den fattige landsbygden.

På flyturen videre til Mineralnye Vody kunne man tydelig merke at flysetene var blitt brukt før. Aeroflot bruker nok de nyeste flyene sin til internasjonal trafikk, for disse var nedslitt. Maten var imidlertid overraskende god. Jeg spiste også veldig godt i Moskva. Høydepunktet var en fantastisk japansk restaureant ved Den røde plass med et formidabelt utvalg av makis og sushi.

På Minerlanye Vody ble jeg møtt av Vladimir, vår guide for resten av turen. Her var også Cesar og Enriqe fra Spania og John fra Las Vegas. Vi tok minibuss sammen til Azau, et lite sted som ligger ved foten av Elbrus. Her overnattet vi på hotell de neste tre nettene. Ti finner skulle også være med i vår gruppe, men deres fly var forsinket og de ankom først hotellet tidlig på morgenen dagen etter. Jeg var den eneste dama og var Ingrid fra Norge de neste ti dagene. Vladimir kallte meg Ingrid og jeg tenkte at det var jo egentlig bedre enn Inge som jeg vanligvis bruker når jeg beveger meg utenfor Norden. Ingebjørg har jeg gitt opp å bruke for lenge siden.

Vår første akklimatiseringstur var en flott tur til Cheget Monutain som ligger på 3600 meter. Første del av turen var i skiheiser, for målet med turen var å venne seg til høyden ikke å bli utslitt. Det var flott vær og fin utsikt og jeg merket ikke noe til høyden.

Dagen etter var det en lett tur innover en flott dal. Vi kjørte minibuss et stykke og måtte gjennom en passkontroll på grunn av at dalen ligger tett inn til Georgias grense. Som kjent er ikke Georgia og Russland bestevenner for tiden. Denne dagen var vi også litt over 3000 meter. I Kaukasus er det blomster opp til 3000 meter. Her var det forglem meg ei, smørblomst og rhododendron.

Vi spiste deilig shish kebab på tilbakeveien. Maten var overraskende god i Russland. Jeg husket med gru da jeg spiste sammen med de russiske gruvearbeiderne i kantina deres i Barentsburg, da hadde jeg halsbrann i to dager etterpå. Men denne gangen hadde jeg ingen grunn til å klage. Salat og en kjøttrett til lunsj. Salat, suppe og en kjøttrett til middag.

Den tredje dagen fikk vi vårt første møte med Garabashi, " The barrels", som ligger på 3800 meter. De fleste tar skiheiser opp hit, da det ikke er så trivelig å gå i en alpinbakke på sommerstid. For å komme helt opp må man ta tre forskjellige heiser. Vi droppet den siste og gikk fra Mir som ligger på 3700 meter opp til Grabashi og videre opp til 4200 meter.

Vi fikk se hvor vi skulle bo fra neste dag, og noen av oss besøkte de berømte toalettene hvor en del av gjestene ser ut til å ha problemer med å treffe hullet. Jeg foreslo at de burde henge opp plakater om at hver og en er ansvarlig for sin egen dritt og sette fram en spade utefor de to toalettene.

John fortalte at toalettene hvert år har kommet med på listen over verdens verste toaletter. Jeg har besøkt verre plasser. Men må innrømme at det blir litt komisk når man ser folk dra av seg buksa før de går inn på toalettet. Den siste dagen jeg var der kneppet jeg både shorts og bukse inne på toalettet. Da forsto jeg at jeg endelig var akklimatisert;)

På kvelden fikk jeg den velkjente hodepinen som sitter i bakhodet i overgangen mellom nakke og hode. Jeg fant da ut at jeg hadde drukket alt for lite og at de andre hadde mye mer peiling på akklimatisering enn meg. Dette resulterte i at jeg kjørte i meg en og en halv liter vann på kvelden og fløy på do cirka ti ganger den natten.

Dagen etter tok jeg farvel med den svære himmelsengen som jeg hadde helt alene. Noen fordeler bør man ha når man er eneste dame i en gruppe. Så var det opp i heisene igjen og opp til The Barrels for å innlosjere oss. Etter innlosjering var det lunsj og så var det en ny akklimatiseringstur. Denne gangen opp til cirka 4600 meter. Her gikk vi side om side med skiløpere som bodde på The Barrels og som benyttet ferien sin til sommerskikjøring. De fleste stoppet ved 4500 og hadde widescreen utsikt over Kaukasus på veien ned.

Denne dagen var snøen akkurat passe bløt til å løpe i og jeg følte at jeg fløy ned igjen. Akklimatisering er en tålmodihetsprøve for folk som er mer vant til å trene enn å gå i fjellet, og på vår gruppe var det jeg som slet mest med tempoet. Det vil si at jeg synes vi gikk så sakte at jeg holdt på å bli klin gæern. Derfor var det veldig allright at det var fritt tempo ned igjen.

Vår siste akklimatiseringsdag gikk opp til 5000 meter. Jeg var i fin form hele veien og passet på å stoppe og se litt på utsikten når jeg ble lei av å gå og se på skoene til Vladimir. På 5000 hadde jeg fortsatt god matlyst og spiste hele nistepakken min. Et veldig godt tegn. Også denne dagen fikk de som ville lov til å løpe ned igjen. I følge Vladimir var dette en hard dag, men jeg var ikke noe spesielt sliten. På grunn av løpingen ned følte jeg i hvert fall at jeg hadde fått tatt meg litt ut og middagen smakte kjempegodt.

Jeg synes det blir veldig mye fokus på toalettene når folk snakker om The Barrels. De gamle militærhyttene ligger vakkert til med flott utsikt over Kaukasus og i skyfrie øyeblikk ser man Elbrus som lokker. Her er folk fra hele verden. Alle verdensdeler unntatt Sør Amerika og Oseania var representert og her var både noviser og folk som hadde vært på Mount Everest. Det er overraskende mange som har Seven Summits ambisjoner. Det hadde også John som hadde vært på Denali allerede. Han skulle videre til Kilimanjaro og Aconcagua i løpet av 2010. En del av finnene hadde vært på Aconcagua og spanjolene hadde vært både på Aconcagua og Kilimanjaro.

På hviledagen vår hadde vi fint vær og dagen gikk fort siden det var mange å prate med. Det var også spennendene å høre hvordan det hadde gått med de som hadde gått mot toppen på natten. De første kom ned allerede litt før tolv og var nede lenge før alle andre.

På kvelden ble det bestemt at vi skulle gjøre toppstøt på natten siden værmeldingen så bra ut. På forhånd trodde jeg at alle skulle gå fra The Barrels, men det viste seg at de fleste ville ta Snowcat opp til 4550 meter. Dette var også mest vanlig blant de andre gruppene. Jeg bestemte meg for å gå fra 3800 sammen med John og Tuomi som også ville gå hele veien. Vi startet derfor klokka kvart over to, mens de andre startet med snowcat klokka fire. Det var klin umulig å sove og da jeg sto opp klokka kvart over ett hadde jeg ikke hatt blund på øyet. Vondt i magen hadde jeg også og jeg måtte tvinge i meg grøten. Jeg følte meg ikke i form, men tenkte hvem føler seg i form når de må spise havregrøt klokka halv to på natta. Jeg tok derfor to paracet og håpet at formen ville bli bedre når jeg fikk begynt å gå.

I starten føltes det bra og det var akkurat passe med vind, men etter hvert begynte krampene i magen å tilta og jeg ble etter hvert slapp og svimmel. Vi kom likt med de andre på 4550 og jeg fortsatte å gå og fikk på meg mer klær etter hvert som det ble kaldere. Men jeg skjønte at dette umulig kunne være høydesyke, for jeg hadde vært helt fin på 5000 dagen før, og når vi var på 4900 forsto jeg at jeg måtte komme meg ned igjen. Jeg sa fra til Vladimir at jeg ikke hadde problemer med høyden, men at jeg følte meg syk og ville snu. Solen hadde etter hvert kommet fram og jeg kunne se The Barrels langt der nede. Jeg sa at det var helt greit å gå alene siden det var mer bruk for guidene lenger opp hvis noen ble dårlige der.

Denne gangen ble det lite med løping gitt. Jeg måtte stoppe hele tiden og satt i et par tilfeller og sov i bakken. Sekken ble ikke tatt av når jeg måtte på toalettet. På slutten ble jeg tatt igjen av Petri som også måtte snu og en av guidene som spurte om jeg hadde det bra. Jeg kjente han ikke igjen for de russiske guidene bruker masker for å beskytte ansiktet. Jeg svarte derfor " I am fine". Men forsto at det kanskje ikke så sånn ut siden jeg satt og sov med sekken på ryggen. " Well actually I am not fine but I am ok".

Vi kom oss ned etter hvert og jeg gikk og la meg. Jeg sov det meste av tiden med noen toalettbesøk inni blant. I tre-tiden begynte de andre å komme ned og utrolig nok brydde jeg meg ikke om at jeg ikke hadde vært på toppen. Mens de andre gikk i korterma gikk jeg rundt i dunjakke og frøs.

Dagen etter følte jeg meg bedre og vi tok med oss all bagasjen ned igjen til hotellet. Da jeg kom på hotellet la jeg alle toppklærne min i sofaen før jeg tok den etterlengtede dusjen og så gikk jeg sammen med de andre for å spise lunsj. I løpet av lunsjen bestemte jeg meg for å dra til The Barrels igjen og prøve på nytt til natten. Jeg gikk og sa i fra til Vladimir. Han var enig i beslutningen min. Så gikk alt i en fei. Drosje til en minibank. Telefon opp til The Barrels for å finne en guide til meg og så bar det på heisen igjen. Jeg var nesten litt rørt når jeg gikk forbi finnene som satt i solsteiken og drakk øl. Alle ropte lykke til og ikke gå for fort. Kjent Ingrid-problem i høyden.

Oppe på The Barrels ble jeg tatt i mot av Sergej som hadde vært med oss på flere av turene. Han sa til kompisen sin at jeg ikke hadde nådd toppen fordi jeg var syk og at jeg helt sikkert ville klare det. "Very strong women". Betryggende å høre;)

Nye folk var kommet til siden morgenen og nå var det to norske grupper der oppe. Kvelden gikk fort og jeg hadde en ny søvnløs natt og måtte tvinge i meg to brødskiver til frokost. Denne gangen tok jeg snowcat. Jeg hadde gått opp til 4550 tre ganger allerede og følte ikke det store behovet for å gå det strekket nok en gang. På snowcaten var det blant annet to gutter fra Malaysia. Utrolig.

Da vi kom av snowcaten måtte jeg en kjapp tur på do og så begynte vi å gå. Jeg begynte først å gå bak de andre, men Micha sa at vi skulle gå ved siden av køen. Vi var den siste snowcaten den natten og det lyste langt oppover fjellsiden.

Vi hadde mye høyere fart enn under akklimatiseringen og det passet meg bra. Jeg konsentrerte meg mest om å gå og vi gikk forbi folk hele tiden. Når jeg måtte bremse på farten skyldes det ikke pusten men magen som har en tendens til å protestere i høyden hvis farten blir litt høy, det vil si moderat tempo i normal høyde. Jeg skjønte fort at jeg bare kunne glemme sjokoladene og brødskivene mine.

Første stopp var på 5000 meter. Teen smakte godt og en fantastisk rødfarge spredte seg over horisonten. Etter hvert kom solen fram og Kaukasus viste seg på sitt beste. Vi fortsatt videre i samme tempo. Jeg sakket på tempoet når jeg merket at magen begynte å protestere litt og Micha ventet. Etter hvert begynte jeg å lure på om vi ikke skulle ha en pause, men vi fortsatte videre til vi var ferdige med The Saddle og var på 5400 meter. Nå tok vi tepause nummer to før enn vi skulle starte på den bratteste delen opp mot toppen. Vi hadde tatt igjen folk hele veien og nå var det bare fire gutter igjen langt der oppe. The Saddle hadde gjort meg godt. Her var det forholdsvis flatt og magen og pusten hadde roet seg helt.

Nå var vi kommet til den mest morsomme delen av oppoverturen. Det var ganske bratt og jeg måtte trampe ganske godt i stegjernene for å få feste. Nå pustet jeg voldsomt, men magen var helt fin og jeg kunne faktisk gått hele veien uten stopp hvis det ikke var for at magbeltet mitt datt av meg midt i det bratteste henget og ble liggende rundt anklene. Man mister veldig fort vekt i høyden;) Micha fikk dratt det på igjen og snørt til. De fire guttene måtte stoppe hele tiden og om ikke lenge var vi forbi. Da gikk det opp for meg at jeg kunne bli førstemann på Elbrus denne dagen og da Micha foreslo nok en tepause hadde jeg ikke lyst. Men jeg hadde såpass vett at jeg lot han bestemme. Han hadde vært over 50 ganger på Elbrus og jeg hadde ennå ikke vært der. Vi tok vår siste tepause, tok av oss sekkene og la i vei mot toppen. Nå gikk jeg veldig fort. VIPS. Toppen var der. Intens lykkefølelse. La meg ned på ryggen og rakte hendene i været. Etter noen sekunder hadde jeg fått igjen pusten og så var det bare å nyte utsikten og ta de oblgatoriske toppbildene. Micha lo og sa very, very good, very, very good hele tiden og jeg lo også. Jeg smilte hele veien ned. Vi brukte 3,05 fra 4550 og opp på toppen på 5620 og 2,10 med stoppen på toppen og flere skravlestopp ned til 3800.

Nå har jeg endelig forstått det. AKKLIMATISERING ER TINGEN. Jeg missunner ikke alle de slitne menneskene jeg møtte på veien ned. Løpt fikk jeg også gjort etter hvert som det ble bløt løpesnø. Sergej kom bort til meg og smilte fra øre til øre og ga meg en klem. Det er veldig godt gjort av en guide som har vært hundre ganger på Elbrus å glede seg over et enkelt menneske sitt vellykkede forsøk på å nå toppen. Guidene, hotellpersonalet og kjøkkenpersonalet på Pilgrim Tours var fantastisk hjelpsomme og hyggelige mennesker.

Sekken ble nok en gang pakket og jeg skulle spise lunsj med Sergej og Micha før jeg dro ned igjen. Men matlysten var absolutt ikke til stede så det holdt med en drops. Nede sto Vladimir og ventet på meg ved skiheisen. Han fortalte når det var lunsj og fulgte meg til hotellet.

Lunsjen ble litt forsinket og nå begynte det virkelig å pipe i tarmtottene. Sjelden har et måltid smakt så godt. Etter lunsj var det spasertur til et vannfall. Siden det var den siste dagen min i Kaukasus, ble jeg med selv om jeg hadde vært på Elbrus den dagen. Festen med utallige vodka-shots kvelden før hadde virkelig tatt av, så det var egentlig jeg som var i best form.

En flott tur med en flott gjeng i et fantastisk fjellandskap.

PS: Du finner også blogger fra Mont Blanc, Mt Kazbek og Kilimanjaro på reisebloggen min:)

↧

Island - tølt og heitapottur

September 24, 2010, 1:47 pm

≫ Next: Jostedalsbreen på langs - klassikeren

≪ Previous: Elbrus - Europas høyeste fjell

Like sør for polarsirkelen ligger sagaøya Island. Her bor forfedrene våre som rømte fra Norge når Harald Hårfagre samlet landet. Det spesielle med Island er naturen. Her får man en naturopplevelse utenom det vanlige og øya er bare en kort flytur unna. Lonely Planet foreslo Island som en av ti land man bør besøke i 2010.

Kjæresten min og jeg dro rett fra flyplassen til Den blå lagune og der ble vi i flere timer. Det var minst like deilig som vi hadde forventet. En perfekt plass for kjærester.Den blå lagune er et mineralrikt, utendørs spabad som skal ha en helbredende effekt for eksem og psoriasis. Vannet er 37-39 grader og man får kjøpt sprudlevann og longdrink i baren som ligger ute i vannet. Longdrinken er selvsagt blå. Den blå lagune kan anbefales for alle, men er vel spesielt koselig for par.

Reykjavik har et rikt utvalg av overnattingsmulighet. Her finnes både hoteller, gjestehus og appartementshoteller. Vi bodde i en nyoppusset leillighet ikke langt fra sentrum. Standarden var høy i forhold til prisen. Etter finanskrisen har Island blitt et mye billigere land å besøke. Både overnatting og mat var billigere enn i Norge.

Tre av Islands mest kjente turistattraksjoner ligger i dagsturavstand fra Reykjavik og blir kalt for The golden sircle. De tre attraksjonene er Thingvellir Nasjonalpark, Gullfoss og Geysir.

I Thingvellir ligger alltinget som ble etablert rundt år 930 og hele parken er på Unescos verdensarvliste. Vi hadde booket tur med Dive Iceland og ble hentet på hotellet på morgenen. Grunnen til at vi dro med en Dive Iceland var at vi ville snorkle i Silfra. Silfra blir regnet som en av de mest unike dykkestedene i verden og ligger midt i Thingvellir Nasjonalpark. Silfra ligger over Atlanterhavsriften hvor det euroasiatiske og nordamerikanske kontintalplaten møtes. Vannet er krystakllklart og holder 2 til 4 varmegrader året rundt så her er det tørrdrakt som gjelder. Her var ingen Nemo-fisk, men det var likevel en flott opplevelse.

Turen gikk videre til Gullfoss som er en av Islands flotteste fosser. Da vi var der var det en flott regnbue over fossen.

Island er kjent for sine geysirer som er en varm kilde som periodisk kommer i utbrudd og sender en sky av varmt vann og damp opp i luften. Geysirene har fått sitt navn fra Geysir på Island som betyr strømme eller sprute. Det er seks store geysirområder i verden: Island, Yellowstone nasjonalpark i USA, Taupo Volcanic Zone på New Zealand, Kamtjatka i Russland, El Tatio i Chile og Umnak Island i Alaska.

Strokkur ligger bare få meter unna Geysir. I motsetning til Geysir, som har uregelmessige utbrudd og kan være inaktiv i år om gangen, har Strokkur utbrudd hvert 2.– 6. minutt og spruter kokende vann opp i en høyde av opptil 20 meter. I området ligger flere andre små geysirer og heitapottur hvor du ser at vannet bobler og koker. Det var spennede å stå klar med kameraet og vente på den ultimate spruten.

Tilbake i Reykjavik på kvelden var vi ute på en indisk restaurant og spiste nydelig indisk mat før turen gikk videre til en bar med live musikk. Byen har et godt utvalg av restauranter og utesteder og er kjent for sitt gode uteliv. Gaten der det meste skjer er Laugavegur. Her er det også mange stilige klær å få kjøpt. Islenderne har også sin egen design. Denne er røff og trendy. Kjente merker er 66°North, Naked Ape og Farmers Market.

Når man kun har en langweekend, det vil si onsdag ettermiddag til søndag så gjelder det å ha planlagt en del av ferien på forhånd. I hvert fall for de som forbinder ferie med opplevelse. Vi ble hentet av Eldhestar på hotellet dagen etter og tok med oss sekkene for å kunne dra videre på kvelden. Dagens aktivitet var en 6-7 timers ridetur på islandshester. Det var en flott opplevelse, men tølt er dølt, takke meg til galopp. Tølt betyr noe sånn som løpende skritt og det er bare islandshesten som behersker denne gangarten. Jeg synes det ristet fælt, men så er jeg heller ingen erfaren rytter.

Turen videre gikk til Vestmannaøyene, femten vakre øyer utenfor Islands østkyst. Vi var så heldige å få haik til fergeleiet med Jenny fra Island som jobbet på Eldhestar.

Like før klokka to på natta den 23. januar 1973 åpnet det seg en revne full av flytende lava i Haimaøy som er Vestmannaøyenes eneste sted med fast bosetning. Askeskyen sto ni kilometer opp i lufta. Da utbruddet tok slutt i juli, var 360 hus helt ødelagte og ytterligere 400 skadde. Likevel flyttet 2000 mennesker umiddelbart tilbake og etterhvert kom de andre etter.

I dag er Eldfell verdens yngste fjell og Vestmannaøyenes største turistattraksjon, sammen med de lavamarkene som ble dannet av utbruddet. Man starter turen opp på Eldfell i sort lava, men etter hvert overtar rødfargen som har gitt Eldfell navnet sitt. I Haimaøy finner man Nordens Pompaii. Her er noen få av de husene som ble lagt under lava gravd delvis fram. Men de fleste ligger fortsatt under lava.

På Vestmannaøyene følte jeg en nærhet til naturen som jeg sjelden har opplevd. Grønnkledde fjell, sort lava og røde ildfjell i skjønn forening og nærheten til havet var overalt.

Vel tilbake i Reykjavik overnattet vi på et gjestehus og besøkte en av byens trendy restautanter før turen gikk videre til en musikkpub. På søndagen rakk vi litt sightseeing og et museumsbesøk.

↧

Jostedalsbreen på langs - klassikeren

May 3, 2011, 4:05 am

≫ Next: Paris - alle storbyers mor

≪ Previous: Island - tølt og heitapottur

Jostedalsbreen på langs er klassikeren blant alle de fine vårskiturene vi kan ta i det vakre vinterlandet vårt.

Jostedalsbreen er den største isbreen på det europeiske fastlandet. Isbreen dekker et areal på 487 km² og ligger i kommunene Luster, Sogndal, Jølster og Stryn. Det høyeste fjellet på breen er Lodalskåpa som er 2083 moh.

Turen vår startet ved Bjørnsetgane som ligger i Jostedalen. Her i fra er det 1372 meter med stigning opp høyre fjellside langs Fåbergstølsbreen og videre oppover breen. Med en sekk på 15-18 kilo kjennes stigningen godt, men det er jo kjempedeilig å slite litt da. Og så deilig det er med drikkepause.

Vi gikk over Josten 1.mai-uka i 2011 og hadde det ikke vært for to breførere fra Jostedalen breførerlag som prøvegikk turen før neste helgs jobbing så hadde kjæresten og jeg hatt breen helt alene. Vi var kjempeheldige med været og hadde sol og vindstille hele veien. Det var Norges Tak på sitt beste og utsikten var fantastisk mot Hurrungane og Vest-Jotunheimen.

Vi satte opp teltet på 1872 meter bakenfor Brenibba. Dette er en vanlig plass å campe for de som kommer fra Jostedalen. Etter å ha fått i oss litt mat bestemte vi oss for å prøve oss på Lodalskåpa. Da går turen ned i Ståleskaret før enn man fortsetter videre opp mot Lodalskåpa. Den siste delen opp mot toppen er så bratt at skiene må settes igjen. Vi hadde ikke med øks og stegjern, men bestemte oss for å prøve likevel med hver vår stav som improvisert isøks. Det visste seg at snøen ikke var på vår side denne gangen. Det var vanskelig å få skikkelig tak både med staver og sko i snørennen opp mot Kåpa og mister man taket er det mange 100 meter nedover. Vi bestemte oss derfor for å snu like ved toppen og det var verre å komme seg ned igjen enn opp. Vel tilbake i teltet klokka tolv på kvelden smakte det veldig godt med middag.

Dagen etter våknet vi til en varmende sol i teltduken og jeg var positivt overrasket over at det faktisk gikk an å sove i telt om vinteren uten å fryse. Dag 2 går oppe på selve breen mot Bings gryte. Denne dagen brukte vi ikke feller, men smurte med blå ekstra. Godt norsk vinterføre med andre ord. Dag 2 er mindre varierende enn dag 1 så her er det bare å lange ut og nyte utsikten fra toppen av Norge.

Fra Bings gryte bærer det ned mot Flatbrehytta. Slutten er ganske bratt med en 15 kilos sekk på ryggen, men nedkjøringen gikk bra. Skikkelig gøy faktisk. På Flatbrehytta er det selvbetjening og vi fikk kjøpt hver vår etterlengtede cola. Fra Flatbrehytta og ned til Fjærland må skiene bæres. Her kommer det an på snøforholdene hvor strabasiøs turen blir. Siden vi var der tidlig i sesongen var det fortsatt mye snø og vi sank til godt over kneet mange plasser. Det var gøy!!

Jostedalsbreen på langs er en kjempeflott tur som anbefales alle som er i brukbar fysisk form.

Nøyaktig et år etter gikk vi en dagstur fra Jostedalen og opp på Lodalskåpa. Dette er en lang tur, men uten tung oppakning går det helt fint. Denne gangen hadde vi med oss isøks og det var et must også dette året, men det gikk greit uten stegjern. Lodalskåpa er en av de minst tilgjengelige 2000-meterstoppene våre, så den er artig å få med seg. Turen ned igjen ved siden av Fåbergbreen ble ganske tung. Den våte snøen var blitt til hard skare hvor man enkelte ganger falt i gjennom. Men vi kom oss ned med skiene på hele veien.

Glad i litt utfordringer i flott natur. Les bloggene mine fra Elbrus og Mt Blanc.

↧

Paris - alle storbyers mor

July 17, 2011, 12:56 pm

≫ Next: Helsinki og Tallinn - to flotte byer i Finskebukta

≪ Previous: Jostedalsbreen på langs - klassikeren

If a man gets sick of Paris he gets sick of life and beaty - Saika Pierre

Hva er det med Paris som gjør at folk drar dit igjen og igjen og igjen.
Attmosfæren vil sikkert mange si. De mange fortausrestaurantene og det franske kjøkkenet. Alle de flotte byggverkene, parkene, shoppingen og gode tilbud for både barn og voksne.

Jeg var i Paris for fjerde gang i sommer. Denne gangen sammen med barna mine på 8 og 10 år. Her er noen av mine favoritter

Første gangen man besøker Paris må man nyte utsikten fra Eiffeltårnet. Eiffeltårnet ble bygget til verdensutstillingen 1889 og er i dag den mest kjente severdigheten i Paris. Det er mulig å ta heisen og trappene til topps i det 300 meter høye tårnet. For å unngå å stå lenge i kø er det lurt å gå opp den første delen og så ta heisen. Jeg og barna gikk trappene den første delen og det var en flott opplevelse. Her er det ikke mørkt og trangt som når du går til topps i kirker og katedraler. Du kan nyte utsikten på veien opp og samtidig får du sett hvilken imponerende bygning Eifeltårnet faktisk er.

Når du er i Paris med barn må du ikke gå glipp av Trocadeo akvarium som ligger like ved Eifeltårnet. Her er det masse forskjellig fisk og mange haier. Akvarium er alltid gøy for barn og i tillegg er det en super utsikt til Eifeltårnet fra Trocadero.

Den vakre Triumfbuen ble bygd for å hylle keiser Napoleon og den franske armeen. Innvendig har buen inngravert navnene på franske generaler og slagsteder. Utvendig er det vakre relieffet La Marseillaise av François Rude. Under Triumfbuen ligger den ukjente soldats grav hvor det alltid brenner en liten flamme. Det går an å gå til topps på den 50 meter høye Triumfbuen også. Her er det en flott utsikt utover Paris sin paradegate Champs-Élysées og over til Eifeltårnet.

Med sine 35.000 verker er Louvre et av verdens største kunstmuseer. De mest kjente verkene er Mona Lisa av Leonardo Da Vinci og marmorstatuen Venus fra Milo. Men her kan du se et av verdens beste utvalg av malerier fra middelalderen og antikken, og orientalsk og klassisk kunst fra oldtiden. Louvre var tidligere slottet for de franske kongene og er en av de største og mest praktfulle bygningene i Paris. Bygget ble påbegynt allerede på 1200-tallet. Imponerende er også glasspyramiden utenfor Louvre som er bygget av den kjente arkitekten I M Pei.

Jardin des Tuileries ligger ved siden av Louvre. Dette er en av Paris sine vakreste parker. På sommeren er det tivoli der hvor man kan ta et kjempestort pariserhjul. Det gjorde vi og utsikten var fantastisk. Bedre enn fra Eifeltårnet og Triumfbuen. Jeg synes faktisk den var bedre enn utsikten fra Eifeltårnet og Triumfbuen.

En av de største severdighetene i Paris er katedralen Notre-Dame som ligger på Ile de la Cité i Seinen. Notre-Dame ble påbegynt i 1163 og sto ikke ferdig før 150 år senere. Katedralen er bygget i fransk-gotisk arkitektur, og med sine fantastiske rosevinduer og høye tårn fremstår katedralen som et mesterverk. Notre-Dame er bygget for å hedre Jomfru Maria. Det fulle navnet på katedralen er Notre-Dame de Paris, som betyr "Vår kvinne i Paris". Katedralen står oppført på Unescos Verdensarvliste. De fleste barn har sett "Ringeren i Notre Dame" og på den vakre katedralen kjenner de faktisk igjen mange av figurene.

Sacré-Coeur basilikaen er en av Paris vakreste turistattraksjoner. Den majestetiske bygningen ligger på toppen av Montmartre og er bygd i romersk-Byzantyne stil. Den enorme basilikaen har beholdt sin hvite farve og er en av landemerkene i byen. Det er koselig å gå rundt i de trange, bratte gatene og besøke en av de mange små kunstbutikkene og kafeene i Montmartre.

Kirken Cainte Chapelle er kjent for sine vakre glassmalerier. Den er en av de fremste eksemplene på fransk gotikk og ligger på Ile de la Cité ikke så langt fra Notre Dame. Fra gaten ser man ikke kirken i det hele tatt. Men spesielt øvre del av kirken er veldig vakker, og det er lite turister her. Kirken er delt inn i et øvre kapell dedikert til Saint-Nicholas og et nedre kapell som er dedikert Jomfru Maria.

Centre Pompidou er Europas største museum for moderene kunst. Museet har sitt navn etter den franske president Georges Pompidou og ble offisielt åpnet i 1977. Her kan man se verker av blant annet Matisse, Kadinsky, Miró og Picasso. Plassen foran Pompidou-senteret heter Place Georges Pompidou. Her vrimler det med folk som blir underholdt av gateartister. Plassen har også en morsom fontene som er verdt å se og det er mange kafeer og restauranter ved fontenen.

En halv time med tog og man er i forstaden Versailles. Versaillespalasset var fram til 1661 et jaktslott. Da staret Ludvig den 14. byggingen av sitt vakre palass. Slottet er oppført på UNESCOs liste over verdensarven. Slottet er med sine vakre utsmykninger og sin enorme hage et enestående monument over barokken i Frankrike. Store deler av selve slottet er i dag åpent for publikum og dette gjelder også parkarealet.

På Cimetière du Père Lachaise ligger gravene til blant annet Jim Morrison, Eidth Piaf, Marcel Proust, Frédéric Chopin og Osxar Wilde. Dette er verdens mest besøkte kirkegård med 2 millioner besøkende i året. Til tross for godt vakthold har gravsteinen til Jim Morison sin grav blitt stjålet flere ganger. Nekrosafari er et nytt begrep for meg. Les sitatet under sakset fra Dagens Næringsliv

"Lachaise er nekosafariens Ibiza, hvor alle vil kline med Oscar Wildes gravstein og røyke dop ved Morrisons grav eller i et ubevoktet øyeblikk tilsnike seg litt sex med journalisten Viktor Noirs bulende bronsebukse."

Bydelen Marais ligger midt i Paris, nord for Ile Saint Louis. Dette er den eldste bydelen i Paris og her er masse små sidegater med spennende restauranter og utesteder. Området er en av de mest trendy i Paris og her går mange av de lokale ut. I Marais er det mye renesansearkitektur og i hjerte av Marais ligger vakre Place de Vosges.

Latinerkvarteret er oppkalt etter de latinsktalende studentene ved Sorbonne, det mest kjente universitetet i Paris. Latinerkvarteret har gjennom generasjoner vært tilholdssted for studenter, bohemer, kunstnere og intellektuelle. I Boulevard St.-Michel er en livlig konsentrasjon av kafeer, bokhandlere og nattklubber. Latinerkvarterets fremste severdighet er gravkirken Panthéon.

Eurodisney ligger i utkanten av Paris

↧

Helsinki og Tallinn - to flotte byer i Finskebukta

October 9, 2011, 6:55 am

≫ Next: Praha - et levende museum

≪ Previous: Paris - alle storbyers mor

I høstferien dro jeg til Helsinki og Tallinn med barna. Gamlebyen i Tallinn hadde jeg hørt mye fint om, men Helsinki var en postiv overraskelse.

Vi bodde på Hotell Katjanokka som ligger på en halvøy ved sentrum av byen. Katjanokka var fengsel fra 1837 til 2002. Det var et klassisk fengsel bygd etter den såkalte Philadelpiamodellen. I 2007 var det restaurert og ombygd til et firestjerners hotell. Et rom består av to fengselsceller eller tre fengselceller. Vi hadde et tremannsrom og hadde god plass. En kurositet er også restauranten Jailbird i kjelleren hvor man spiser frokost.

Den første dagen måtte vi utforske "fengselet" før vi dro for å se på byen.
Uspenskijkatedralen som ikke lå langt unna hotellet er Nordens største ortodokse kirke og troner på en høyde med utsikt over fiskehavnen og byens sentrum.

Salutorget/Kauppatori – nede ved havnen har et yrende folkeliv også på høsten. Her er det alltid mange turister, men det så også ut til å være et møtested for byens pensjonister. Her får man kjøpt sjømat fra de mange små utsalgsbodene. Jeg hadde lyst til å sette meg ned men Helene var ikke like glad i lukten av fiskemat som meg. Ved havnen ligger også presidentpalasset som minner litt om slottet vårt.

Helsinkis domkirke er fra 1852 en av bodene, er byens kjennetegn. Domkirken er fylt med søyler og kupler og fra sin plass i enden av en bred trapp skuer den majestetisk ut over byen. Kirken og flere andre bygninger på Senatstorvet er tegnet av arkitekten C.A. Enge.

Finlands historie er nært knyttet til sjøfestningen Sveaborg, som ligger en kort ferjetur fra Helsinki sentrum. Sveaborg ble anlagt på 1700-tallet for å forsvare kongeriket Sverige. I dag er bydelen friluftsområde og museum, og den er også et av de minnesmerkene som Unesco har ført opp på sin liste over verdens kulturarv.

Vi dro ut dit på en halvdagstur. Det var en vakker øy, men mye er bare åpent på sommeren så det ble mye vandring og lite museumsbesøk.

En del nordmenn forbinder Finland med finsk fjernsynsteater og morske, gamle menn som sitter i saunaen og er halvveis nede i Finlandia-flaska. Helsinki er verdens design hovedstad for 2012 og i New York Times er de kommet med på listen over 45 plasser som må besøkes i 2012. I sentrum finner du et område med rundt hundre interiørbutikker, moteforretninger og antikvitetsforhandlere, i tillegg til mange gallerier. Her finner du også Designmuseet og Museet for finsk arkitektur. Design distriktet må være et perfekt reismål for en jentetur. Mine barn var ikke like interesserte.

Cafe Jugend er en av de beste eksemplene på finsk Art Noveau stil. Stedet var utrolig flott og maten var også god.

Vi tok båt fra Helsinki til Tallinn. Turen tok noen få timer, men det var lenge nok siden både Helene og jeg ble sjøsyke. Vi skulle overnatte på Kalev Spa og badehotell i Tallinn og Helene var i tvil om hun orket å bade når hun kom fram, men som forventet ble begge i fin form så snart vi fikk satt foten på land. Hotellet lå to minutters gange utenfor gamlebyen, Vanalinn, som har vært på Unescos verdensarvliste siden 1997.

Med en 2,5 kilometer lang ringmur, lange brosteinslagte gater, flotte bygg og en utrolig atmosføre, er gamlebyen Tallinns største attraksjon i seg selv. Gamlebyen ble grunnlagt i 1154 og blir regnet som en av Europas best bevarte middelalderbyer. Utenom sightseeing, er gamlebyen full av koselige restauranter og handlegater.

Etter en god frokost og en times bading morgener etter la vi i vei opp bakkene til den øvre delen av gamlebyen og til utkikkspunktet der du kan skue utover den nedre delen av gamlebyen, havna og Tallinn forøvrig.

Tallin zoo ble åpnet i 1939 og ligger i Veskimetsa området. Dyrehagen har mer enn 5400 dyr og representerer ca 350 arter. Av eksotiske dyr inneholder parken elefanter, tigre, løver og polarbjørner. Det morsomste var egentlig apekattene som ikke så ut til å være plaget av å være i fangenskap. De paret seg hver andre minutt som sedvanlig og så ellers ut til å ta livet med ro. Verre var det med en løve som gikk i åtttetall. Den fikk oss alle tre til å tenke at dyrene faktisk har det best i det fri.

Tallinn er kjent for sine mange middelalderrestauranter og vi besøkte Olde Hansa som også hadde sin egen krambod. Det serveres autentiske retter etter middelalderoppskrift med blant annet elg, villsvin og bjørn på menyen.. Sammen med det autentiske middelalderstilen på interiøret, servitørene og musikken gjør alt dette restauranten til en turistmagnet. Maten var litt kraftig kost for meg og barna ville ikke ha. Men stemingen på stedet var fantastisk. Sushi kan jeg spise hjemme i Oslo:)

↧

Praha - et levende museum

August 23, 2010, 10:22 am

≫ Next: På jentetur i Madrid

≪ Previous: Helsinki og Tallinn - to flotte byer i Finskebukta

Oppdag vårt store utvalg av billige flybilletter verden over - her finnes kanskje reisen for deg?

Goethe beskrev Praha som "the pretiest gem in the stone crown of the world".

Vi var fire venninner som la høstens storbyferie til Praha og vi kunne ikke vært mer enige. For en fantastisk, vakker by.

Praha har vært skånet for krig og ødeleggelser gjennom historien. Byen preges av barokkens arkitektur og utsmykning, men har også mange bygninger fra renessansen og gotikken. Sentrum er kompakt og som skapt for spaserturer gjennom trange smug og travle torg.

Prahas gamleby, Stare Mesto, er byens sentrum på alle måter. Her finner du de fleste restaurantene, butikkene og mange offentlige kontorer. I motsetning til mange andre storbyer så er gamlebyen også en levende bydel. Her bor og jobber det fortsatt mange mennesker.

Staromestské Námestí, Gamlebytorvet, er hjertet av Praha. Midt på plassen finner du Jan Hus monumentet og Tyn kirken. Her er rådhuset med den berømte astronomiske klokken. Hver hele time setter klokkespillet i gang. Fra torget stråler gatene ut gjennom bydelen. Vi leide en leilighet i en av de mange gatene i nærheten av gamlebytorget. Der hadde vi nesten for god plass, for leiligheten ble ikke benyttet til så mye annet enn soving. I tillegg fant vi en fast frokostplass med verdens beste hummus.

Den over 600 år gamle Karlsbroen er et hovedbindeledd mellom Staré Mesto og Malá Strana. Broen er 500 meter lang og er omkranset av flotte tårn og skulpturer. I sommerhalvåret kryr det av turister, kunstnere, gatemusikanter og souvernirselgere.

Nedenfor slottet, mellom bymuren og Vltava-elven finner du en av Prahas fineste bydeler. En tur gjennom Malá Strana er som å vandre rundt i et stort museum. Denne bydelen er preget av fantastiske barokk bygninger.

Ovenfor Malá Strana ligger Petrinåsen. Spaserer man fra Malá Strana og opp Petrinåsen får man en fantastisk utsikt over Karlsbroen og Staré Mesto. To av oss tok oss en joggetur opp her tidlig en morgen, mens det fortsatt var mulig å løpe over Karlsbroen.

Oppe på Hradcany-høyden ligger slottsområdet. Slottet ble påbegynt på 800-tallet og er i dag Prahas fremste turistattraksjon, i tillegg til å være presidentbolig. I slottsområdet ligger blant annet St. Vituskatedralen, Presidentpalasset, Det gamle kongelige palass, Nasjonalgalleriet og St. George-klosteret. I toppen av tårnet på St. Vituskatedralen er det panoramautsikt over Praha. Gå ikke glipp av den såkalte Gylne gate (Zlata ulicka), en pittoresk liten gatestubb med brosteiner og små fargerike hus fra 1500-tallet.

Nové Mesto er nabobydel til Stare Město og ble grunnlagt på 1300-tallet. Her er også mange flotte byggverk og Prahas mest kjente handlegate. Vi satte av noen timer til shopping ellers ble det meste av tiden brukt til sightseeing. Shoppe kan man gjøre over alt.

Gå ikke glipp av Laterna Magika som er en kombinasjon av musikk, film, ballett og pantomime. Dette er spesielt for Praha. Jeg likte forestillingen kjempegodt.

Når man er i Praha må man også få med seg en klassisk kirkekonsert og besøke en av de mange ølstuene. Begge deler er en viktig del av tsjekkisk kultur. Vi fikk med oss begge deler. Vi var så heldige å møte en bekjent av meg mens vi var ute og gikk i byen og han tok oss med på en lokal ølstue litt utenom turistområdet.

↧

På jentetur i Madrid

September 6, 2010, 5:30 am

≫ Next: Gambia - the smiling coast of West Africa

≪ Previous: Praha - et levende museum

Madrid er den tredje største byen i EU og i storbyområdet bor det 6,5 millioner mennesker. Byen ligger på over 600 meter og det er bare Andorra la Vella av Europas hovedsteder som har en høyere beliggenhet. Vi var 6 jenter som dro på høsttur til Madrid. I Norge hadde vi tatt fram høstklærne for lengst, så det var deilig å komme til Madrid og kunne gå rundt i korterma. Her koste vi oss med masse god tapas og jeg fikk handla en del klær på Desigual ellers brukte jeg det meste av tiden til sightseeing.

Vi bodde like ved Plaza Major som er Madrids samlingspunkt og ligger midt i sentrum av byen. I løpet av historien er Plaza Major blitt brukt til festivaler, tyrefekting, kroning av konger, offentlige henrettelser og andre arrangementer. I dag er det en populær møteplass og Plaza Major brukes ofte til kulturelle arrangementer. Restauranter, barer og butikker ligger i bygningene rundt, og om sommeren er det alltid stor aktivitet her.

Ikke langt unna ligger Plaza Puerto del Sol, et annet samlingspunkt i Madrid med flere flotte bygninger og statuer, blant annet Casa de Carreos og en statue av en bjørn, "El Oso y El Madroño", som spiser av et tre.

Madria har mange flotte plazaer og bulevarder. Gran Via er en vakker bulevard med storslåtte bygninger fra det tjuende århunder. Glem ikke å se opp hvis du går langs denne gaten. Den meste kjente bygningen er Metropolis som er dekorert med vakre statuer, pilarer og ornamenter. Byen er stor og det kan være smart å ta en av sihtseeing-bussene for å få orientert seg og beundre alle de flotte bygningene. Det gjorde vi.

Retiroparken var tidligere en privat hage, eiet av Philip IV. Parken ble åpnet for allmennheten i 1800, og har mange vakre bygninger og statuer. Parken ligger i sentrum av Madrid, rett bak Prado museet, og er den mest populære og besøkte parken i byen. Besøkende kan nyte en spasertur blant trær og rose hager, eller ta seg en båttur på innsjøen. Den en er en fredelig og frodig oase og er et deilig avbrekk fra den traffikkerte byen.

Pradomuseet er Spanias nasjonalmuseum, og det mest prestisjefylte museet i Madrid.

Byggingen av museet ble bestilt av Carlos III i 1785, og oppdraget gikk til arkitekten Juan de Villanueva. I dag eier museet mer over 8000 malerier, men på grunn av plassmangel er bare 2000 på utstilling om gangen. Samlingen inneholder mesterverk av El Greco, Velázquez, Goya, Rubens, Boticelli, Murillo, Rembrandt og mange andre. Vi var en halv dag på museet. Siden dette er en av Euroapas mest kjente museun kunne vi ikke la være, men jeg liker egntlig bedre kunst fra det 20. århundre. Las Meninas av Velázquez er et av de mest kjente maleriene.

En morgen bestemte vi oss for å besøke det kongelige slott. Slottet (Palacio Real) er en av de mest populære severdighetene i Madrid. Slottet er et storslått skaperverk som ble tegnet av de de italienske arkitektene Giambattista Sacchetti og Francesco Sabatina . Det ble påbegynt i 1738 og avsluttet 26 år senere i 1764 under regime av Carlos III. Slottet er en renessansebygning i italiensk barokkstil, og er laget i granitt. Den flotte bygningen er 140 meter langt, har 870 vinduer og 2800 rom. Slottet ble sist brukt som hjem for de kongelige i 1931, og i dag er de fleste rommene åpne for publikum.

Catedral de la Almudena ligger ved siden av slottet og tok godt over 100 år å bygge. Katedralen ble planlagt allerede på 1700-tallet, men byggingen kom ikke i gang før i 1883. Den ble innviet 15. Juni 1993 av Pave Johannes Paul II. Catedral de la Almudena er kjent for sin moderne, neoklassiske stil som var bevisst for at den skulle stå i stil med det kongelige slott.

En flott dagstur fra Madrid ligger den vakre, lille byen Toledo. Toledo er blant de spanske byene som er rikest på monumenter. Den er kjent som «de tre kulturers by», takket være mangeårhundrers sameksistens mellom kristne, arabere og jøder. Innenfor bymurene har Toledo bevart en rik kunst- og kulturarv i form av kirker, palasser, festninger, moskeer og synagoger. Dette enorme mangfoldet av stilarter gjør gamlebyen i Castilla – La Manchas hovedstad til et friluftsmuseum. Den flotte, lille gamlebyen er på Unescos verdensarvliste og vel verdt et besøk.

↧

Gambia - the smiling coast of West Africa

February 11, 2014, 12:03 am

≫ Next: Stockholm med barn

≪ Previous: På jentetur i Madrid

På vestkysten av Afrika omgitt av Senegal på tre sider ligger Afrikas minste land, Gambia. Den 48 kilometer lange kyststripen mot Atlanterhavet trekker til seg solhungrige turister fra nord og innover landet strekker det seg en liten landstripe på hver sin side av Gambiaelva.

Vi kom til landet en ettermiddag i januar og var kjapt innom hoteller med bagasjen før enn vi gikk for å utforske stranden.

Vi bodde i Biljio, et rolig område noen kilometer fra den største turistplassen. Men heller ikke her fikk vi gå i fred for "bumsters", fattige gutter som slår av en prat om du ønsker det eller ei. Stranden var dog like fin også med noen få bumsters og det var deilig med sol og sommer igjen.

Det er alltid nå smake på det lokale øllet når man kommer til et nytt land og Gambia sin julbrew var riktig så forfriskende i varmen. På kvelden spiste vi på hotellet siden vi synes det var greit å gjøre oss kjent med landet på dagtid først. Det var en helt grei treretters med suppe og kylling.

Neste morgen tok vi strandveien til Bijilo forest park, også kjent som monkey park. Her fikk vi stifte bekjentskap med de søte, små apene i området. Med peanøtter i hånden er du garantert å komme i nærkontakt med dem og setter du deg ned får du garantert en ape på skulderen som spiser fra hendene dine.

Apeskogen var en fredelig start på en lang og hektisk dag. Vi fortsatte å gå langs stranden forbi Senegambia som er det mest kjente turistomtrådet og videre til Kotu hvor vi spiste en Kylling Yazza på en strandrestaurant. Her gikk vi opp i sentrum og tok en taxi inn til hovedstaden Banjul. Taxisjåføren ville være guide for oss på Albert market, men vi avslo siden vi er vant til å klare oss på egen hånd.

Bare etter noen minutter kom det ganske tydelig fram at vi var nye i byen. Det startet med at jeg holdt på å ta bilde av inngangsporten til presidentpalasset uten selv å være klar over det. Jeg tok bilder av noen statuer i en rundkjøring, men bak dem igjen var visst inngangen til palasset, og plutselig sto det en politimann der som ville se bildene mine. Var egentlig snill han da, for i noen andre land ville de sikkert bare benyttet sjansen til å beslaglegge kameraet. Bildene ble klaret og jeg kunne gå videre. Etter hvert fant jeg igjen Johnny med en guide som bare dukket opp og var umulig å bli kvitt. Han ble med oss på resten av turen og fikk kjøtt fra markedet og olje til å steke kjøttet i. Tror jammen han fikk penger til ris også jeg. Husker ikke hvor mye, men det burde nok holde til noen ukers forbruk.

Albert market er av typen det er gøy å ha vært der, men jeg har ingen planer om å dra dit en gang til. Vel ute på gata fikk vi tak i en drosje igjen og vi ba om å bli kjørt til Kachikally croccodile pool.

Her holdt Johnny på å tråkke på en krokodille. Han var ikke den eneste, så i ettertid lurer jeg på om denne bare var strategisk plassert for å gi folk litt mer spenning i hverdagen. Krokodillene var veldig trøtte og hadde fått masse mat dagen før slik at de ikke skulle spise opp noen turister. Det er cirka 100 krokodiller i vanndammen og plassen sies å være hellig. Har man et fertilitetsproblem eller regner man med at dette er en type dyr som man med veldig liten sannsynlighet vil treffe i Norge, så er dette stedet å dra.

Vel ute av krokodilleparken prøvde vi å bevege oss mot havet. Nå befant vi oss i Bakau og etter hvert så kom vi til en lokal bar som vi bestemte oss for å besøke. Etter en hektisk dag i varmen med diverse selvutnevnte guider var det deilig å kunne slappe av med en julbrew.

Etter en kort stund dukket det opp et norsk par, Jan og Marit, som vi hadde sett i krokodilleparken. De var fra Oslo, men var lokalkjente i Bakau siden de var i Gambia for femtende gang. Det viste seg at vi hadde gått i riktig retning ned mot sjøen og vi ble med dem til en restaurant i hovedgata i Bakau. Her hadde vi en hyggelig kveld med nordmenn, lokale og kompisen deres fra Senegal som de møtte hver gang de var i landet. Vi kom først hjem i ett-tiden og hadde egentlig fått veldig mye ut av dagen.

Dagen etter bestemte vi oss for å dra til det senegalesiske konsulatet for å hente visumet vårt som vi hadde bestilt på internett. Den koseligste drosjesjåføren fra dagen før kjørte oss dit og han viste seg å være god å ha, for når vi kom dit så viste det seg at vi måtte fylle ut en ny søknad pluss skaffe til veie et bilde av oss selv og fotokopi av passet. I tillegg måtte vi inn på kontoret og ta et bilde på dataen og så fikk vi beskjed om å komme tilbake til klokka fire og hente passene.

Vi rakk et par timer i sola før enn vi hentet passene og dro videre inn til Bakau for å være med på trommefest i anledning Marits fødselsdag. Før festen startet var vi i fiskehavnen i Bakau og så på det yrende folkelivet her. Også her hadde vi med oss en haug med guider som viste oss rundt.

Jan hadde ordnet med trommefest for Marit og her fikk alle prøvd seg på dans, både profesjonelle, lokale og turister. Vi hadde det skikkelig gøy, men avsluttet kvelden tidlig siden vi skulle på dagstur til Senegal tidlig neste morgen

Morgenen etter var vi på plass i Banjul før soloppgang. Det var meningen at vi skulle ta den store ferjen over til Barra, men det var lenge til den skulle gå og guiden lurte på om vi ville ta en av de små båtene i stedet.

Vi ble båret på skuldrene av unge menn. En fysisk tung jobb må man vel si. Hvor var verneombudet. Jeg synes dette virka litt risikabelt, men da vi var kommet oss om bord med cirka 120 andre og livvestene var delt ut så gikk alt som en drøm.

Vel framme i Barra sto en ny bil og ventet på oss og så fortsatte vi turen med en kort stopp på en barneskole ute på landsbygda.

Turen fortsatte over grensen til Senegal og etter noen kilometer var vi i Fatalah Game reserve. Her var det tre forskjellige antilopearter, giraffer, zebraer og villsvin. Det finnes neshorn og bøffel i parken også, men de hadde gjemt seg. Høydepunktet var imidlertid å gå tur med løver. Det var en hanløve og en hunløve på nesten tre år som var vokst opp i en park i Sør Afrika. Dyrepasserne var også fra Sør Afrika og vi fikk utdelt staver fordi løvene var opplært til å lystre mennesker med staver. Løvene hadde spist et muldyr dagen før og var gode og mette fikk vi beskjed om.

Vel tilbake i Barra spiste vi Dodoma, kylling i peanøttsaus. Peanøtter er Gambias største
eksportprodukt.

Vi valgte en av de små båtene framfor ferjen nå også, for på grunn av tidevannet satt den store ferjen fast i sand inntil videre. På båten kom vi ved siden av en gambisk mann som hadde reist rundt i Norge med rikskonsertene og opptrådt.

Vi rakk et bad før enn vi dro inn til Senegambia på kvelden. Vanligvis liker jeg å prøve ut forskjellige lokale middagsretter når jeg er på tur, men nå var vi begge klare for en italiensk pizza på Paradiso og den smakte himmelsk. Jeg fant ut at jeg allerede hadde spist kylling fem ganger på turen og dette var bare den fjerde dagen.

Dagen etter var vi vanlige badeturister. Men en del gåing på stranden ble det denne dagen også, for vi måtte gå til Senegambia for å ta ut penger. OBS OBS: Vi måtte betale med kontanter over alt og i Bijilo var det ingen minibank. På kvelden spiste vi kjempegod libanesisk mat i Senegambia. Det var en buffet hvor man kunne spise så mye man ville for 75 kroner.

De to neste dagene hadde vi booka en todagerstur med RM tours. Vi hadde en bil med guide og sjåfør for oss selv. Vi var først innom en fødselsklinikk før enn vi fortsatte innover landet. Også denne dagen måtte vi over Gambiaelva, men heldigvis var ikke overfarten så lang denne gangen.

Vi besøkte et marked i Farafenni som er en viktig markedsby for alle de små stedene rundt. Her var det masse frukt og grønsaker og masse damer med fargerike saronger. Dette var en mye koseligere plass enn Albert Market i Banjul, og vi fikk gå i fred.

Gambias steinsirkler er en samling prehistoriske gravfelt etablert mellom år 300 f.Kr. og 1500-tallet. Vi besøkte steinsirklene i Wassu. Hver sirkel kan bestå av mellom 10 og 24 steiner, og står normalt i en sirkelform. Steinene er av lateritt, og er fra 1 til 2,5 meter høye. Funksjonene og formålet er ikke klarlagt, men utgravninger tyder på at det er menneskegraver under steinene. UNESCO sier at det store antallet anlegg gjenspeiler at det må ha eksistert en ressurssterk, velorganisert og langvarig samfunnsstruktur.

Etter å ha besøkt steinsirklene startet jakten på båten som skulle føre oss videre oppover Gambiafloden. Jeg er imponert over at sjåføren fant fram, for her var det ikke mye skilting. Landsbyen vi til slutt endte opp i var ikke akkurat førstevalget for sightseeing. Men jammen lå det en båt på elven og ventet på oss. Det skulle være med flere på turen, men vi var de første og fikk spist lunsj før enn båten begynte å fylles opp.

Vi hadde en deilig og fredfull tur oppover Gambiaelven. Det var jungel det meste av tiden og vi så ikke noen landsby før enn vi kom til Georgetown som var målet for båtturen. Vi så noen få flodhester på slutten av turen, men de var langt unna båten.

I Georgetown bodde vi i små "hytter" og det var masse apekatter og hunder der. Men hundene var fredelige i likhet med resten av hundene i Gambia. Det var trommer og dans på kvelden, men vi var nok litt bortskjemte fra Marit sin trommefest. Det var bedre kvalitet på både trommeslagerne og danserne der.

Under frokosten dagen etter, som forøvrig var bra i likhet med middagen, så var apekattene den store underholdningen. Her måtte man ikke forlate tallerkenen sin, for da kunne den være rensa for mat når man kom tilbake. Høydepunktet var en apekatt som hadde en skje i hver hånd og slikka dem fri for havregrøt.

Georgetown har navnet sitt fra tiden da Gambia var under britisk herredømme. Britene brukte byen til å hente ut afrikanske slaver som de frakta med seg til Europa eller USA. Da vi var i byen besøkte vi et slavehus. Jeg kunne ikke forstå at huset kunne være så gammelt og litt resarch når jeg kom hjem til Norge viser at dette huset ble bygd etter 1807 når slavehandel ble forbudt. Hvis du drar til Georgetown for å se et slavehus er du altså lurt. Men hvis du drar dit for å få en flott båttur i jungelen, så kan du bare glede deg til å spise frokost med apekattene på campen.

Etter Georgetown var det en lang og varm kjøretur tilbake med mange stopp på de mange sjekkpunktene. Politiet uten våpen og soldatene med våpen. Vi besøkte en gambisk familie som var venner av guiden. Det var faktisk veldig koselig. Kvinnen i huset var pratsom og hyggelig og det var mange små, søte små barn der.

Den siste dagen hadde vi et par timer ved bassenget. Vi hadde lovet hele uken at vi skulle spise lunsj på naborestauranten og valget falt på grillet barakuda. Deretter var det hjem til norsk vinter.

↧

Stockholm med barn

May 25, 2010, 1:32 pm

≫ Next: Elbrus - Europas høyeste fjell

≪ Previous: Gambia - the smiling coast of West Africa

↧

Elbrus - Europas høyeste fjell

July 13, 2010, 5:38 am

≫ Next: Det er vår i Paris

≪ Previous: Stockholm med barn

↧

Det er vår i Paris

March 18, 2014, 2:25 pm

≫ Next: Kypros - en blanding av Hellas og Tyrkia

≪ Previous: Elbrus - Europas høyeste fjell

Vi fikk lyst til å reise på en storbytur i weekenden. Paris er alltid en god ide og 11 timer etter at beslutningen ble tatt, satt vi på flyet.

Vi bodde i en leilighet like ved Marais-distriktet. Her hadde vi rom med balkong og utsikt til Pompidou-senteret. Sentral beliggenhet med andre ord. Etter at vi hadde fått satt i fra oss bagasjen i Domingorooms, var det tid for lunsj. Vi fant oss en liten fortausrestaurant med et bord i solen og spiste salat med masse digg.

I Paris var det vår allerede og på Place des Vosges kunne vi legge oss ned på plenen og nyte solen. Place des Vosges i Marais må være en av verdens vakreste plasser. De 36 husene rundt plassen med steinfasader i rødt og hvitt er helt like. De ble oppført i 1612 og er fortsatt bebodd av overklassen. Men den vakre parken kan alle nyte og i kunstgalleriene under arkadene er det mye spennende kunst.

Etter å ha gått rundt i Marais noen timer, ville vi ta en pause med rødvin og ost på balkongen. Her koste vi oss så lenge og med så mye god ost at vi ikke orket å spise middag på kvelden.

Når vi kviknet til utpå kvelden en gang dro vi opp til Sacre Coeur. Denne vakre kirken tar seg ekstra godt ut på kveldstid og det er alltid mange turister og fastboende her. Montmartre var en gang kunstnernes og bohemenes område. I dag er det mest turister og backpakkere her oppe, men Place du Tetre er fortsatt stemningsfull når lysene blir tent om kvelden.

Jeg har aldri vært på kabaret i Paris og lurte et øyeblikk på om vi skulle dra på Moulin Rouge og oppleve stedets sparkepiker. Men når vi gikk gjennom Pigalle og fikk se køen på Moulin Rouge så er jeg glad vi sto over. Jeg kan tenke meg at det ikke hadde vært så veldig bra. Pigalle er ikke akkurat det peneste strøket i Paris heller.

Neste morgen spiste vi en lett frokost og så tok vi metroen ut til Chateau de Vincennes. Her løp vi oss en tur i den store parken. Etter en kjapp dusj var vi klar for sightseeing. Vi stoppet ved Notre Dame og tok noen obligatoriske bilder, men siden vi begge hadde vært inne i denne storslåtte kirken tidligere, så sto vi over køen denne gangen.

Vi spiste lunsj i Latinerkvarteret før enn vi fortsatte opp til Pantheon. Dette vakre bygget ble bygd for å feire at Louis den fjortende var frisk av gikt. Det var meningen at Pantheon skulle bli likt Pantheon i Roma, derav navnet, men det ble mer likt St Pauls Cathedral i London. Her ligger mange av byens mest berømte borgere begravd i kryptene under kirken, blant annet Voltaire og Victor Hugo. Pantheon har mange flotte veggmalerier som alle har sine historier å fortelle.

Etter å ha vandret rundt på Pantheon trengte vi en liten hvilepause. Vi dro til Luxemburgparken og slappet av der. Denne vakre parken er den største parken i sentrum av Paris og huser også Luexemburgpalasset som er sete for det franske senatet.

Etterpå hadde vi tenkt oss på Musee d` Orsay, men etter å ha sett køen dro vi videre til Invalidehotellet i stedet. Invalidehotellet ble bygd for invalide krigsveteraner og rommet 5000 beboere. I kirkene som tilhører Invalidehotellet er krigshelter og kongelige begravet.
I kirken Eglise Saint-Louis des Invalides er vanlige krigshelter begravet, mens den mer berømte Église du Dôme (Invalidedomen) inneholder berømtheter som Napoleon, to av hans brødre og hans sønn Napoleon 2.

Tidligere når vi har besøkt Triumfbuen har vi sett La Grande Arche i det fjerne. Dette er en moderne utgave av Triumfbuen og ligger i La Défense som består av ca 3 millioner m² forretningslokaler og 600000 m² boliger. Vi dro ut dit for å se på arkitekturen og kontrastene er store fra Paris sentrum. La Grande Arche er som en åpen kube og i følge mer eller mindre sikre kilder kan denne kuben huse Notre Dame.

Denne kvelden unngikk vi ost og vin på balkongen, for det ville være synd å tilbringe en weekend i Paris uten å ha spist middag. Domingo hadde anbefalt oss en bistro i Marais-området og denne hadde vi nok aldri funnet fram til uten hans hjelp.

Her var det bare lokale stamgjester og menyen var bare på fransk. En del ord har vi jo fått med oss, men valget falt på pate de champagne, entrecote og creme brule. Vi kjørte safe med andre ord. Jeg var overlykkelig for det når jeg så at gjestene ved siden av spiste blodpølse. Jeg har ikke peiling på hva blodpølse er på fransk eller engelsk. Det er i grunnen et ord jeg bruker veldig sjeldent på norsk også. Det var uformell og hyggelig stemning og god mat på den lille bistroen. Eieren som også var kelner hadde Harley Davidson t-skjorte og når vi skulle gå for kvelden tok han inn harleyen sin for natta.

Det var varmere i Paris enn normalt på denne tiden av året og mye forurensning. Vi kjørte derfor gratis med all offentlig transport. Mye bedre miljøtiltak enn å sponse Teslaen til de som har to suver i garasjen fra før spørr du meg.

Paris er en vakker by. Det er ikke mange byer i verden som har et historisk sentrum med så mange storslagne byggverk. I tillegg er det en enkel by å finne fram i med kafeer på hvert gatehjørne. Thomas Jefferson beskrev Paris på denne måten:

A walk about Paris will provide lessons in history, beauty, and in the point of Life.

Bildet under er tatt av et utstillingsvindu i et atelier på Place des Vosges. Det er parken som speiler seg i dette vakre bildet av en sensuell, ung skjønnhet. Bildet minner meg om Paris.

↧

Kypros - en blanding av Hellas og Tyrkia

April 6, 2014, 11:54 am

≫ Next: Litauen - Curonian Spit - Baltikums Sahara

≪ Previous: Det er vår i Paris

Kypros er den tredje største øya i Middelhavet. Det er bare de italienske øyene Sicilia og Sardinia som er større. Beliggende sør for det tyrkiske fastland er øya et sikkert valg hvis man vil ha litt sommer tidllig på våren. Vi dro til Ayia Napa tidlig i mai før alle de fulle ungdommene fra Nord Europa var kommet til byen. Etter å ha lest norske tabloidaviser er vel dette ikke plassen man har lyst til å sende norsk ungdom på sydenferie, men det går faktisk an å tenke litt selv. Du må ikke drikke deg dritings og dele ut bodyshots i baren selv om du er alene i syden for første gang.

Jeg har aldri forstått at vikingrestauaranter i syden kan være så populære. Hvorfor spise potatismos og svenske kjøttboller når det er så mye annet spennende å velge i. Noe av sjarmen ved å reise er å smake på den lokale maten og på Kypris er meze et høydepunkt.

Ayia Napa har mange vakre strender og vannet er blågrønt og krystallklart. Vi badet ikke så mye, for vi er glad i å reise rundt og se litt av landet vi besøker. Vi tok sjansen på å leie bil til tross for at det er venstrekjøring på øya. Det ble mye vinduspussing i rundkjøringene ellers gikk det greit. Jeg trodde at det kun dreide seg om kjøre på feil side av veien, men nei da her er alt i bilen plassert motsatt av det man er vant med i et land med høyrekjøring.

Kypros har flere vakre kloster, men det flotteste av dem alle er Kykkos som ligger høyt oppe i Troodosfjellene. Vi kjørte gjennom Cedar Valley på vei til klosteret. Den smale veien tok oss gjennom en utrolig vakker skog med grønne sedertrær. Oppe i fjellene ville vi utforske Kypros og dra vekk fra hovedveien. Vi valgte en smal grusvei som bare ble smalere og smalere og en stund lurte vi faktisk på om vi måtte snu. Det var ikke så fristende og heldigvis endte vi opp i en liten landsby hvor vi spiste middag på en liten lokal kneipe. Herifra kom vi ned igjen på hovedveien mellom Nicosia og Larnaca og kunne dra tilbake til Ayia Napa.

I 1974 skjedde et forsøk på statskupp av greskkypriotiske nasjonalister^[og den den greske militærjuntaen. Målet var å oppnå enosis (forening av Kypros med Hellas). Dette førte til at det tyrkiske militæret gikk i land på nordlige delen av øya 20. juli 1974, også kjent som Operasjon Fred i Kypros, for å beskytte de tyrkiske kypriotene. Tyrkisk militære ble igjen på øya etter våpenstillstanden, noe som praktisk førte til en deling av øya og som har vært et mål for Tyrkia siden 1955. Volden mellom de etniske samfunnene og den påfølgende tyrkiske invasjonen førte til at 200000 greskkyprioter måtte flytte fra nord til sør, mens tyrkisk kypriotene måtte flytte fra sør til nord. En adskilt tyrkisk kypriotisk politisk enhet i den nordlige delen av Kypros ble etablert. Disse hendelsene og den påfølgende politiske situasjonen er fortsatt en vedvarende tvist. Nord-Kypros er i dag et okkupert område og det er bare Tyrkia som har godkjent Nord-Kypros som en egen stat.

Spøkelsebyen Varosha i Famagusta er et tydelig minne om okkupasjonen. Her har ingen bodd siden den 1974 og når vi besøkte Kypros var det ikke mulig å besøke byen. Vi kunne bare ta bilder fra en strategisk plassert kafe på den greske siden. Her var nok utsikten viktigere enn menyen og det var inngangspenger.

Hovedstaen er delt i to siden den er hovedstad både for syd og nord. Vi dro kun til den greske delen. Grensen mellom nord og sør kalles den grønne linjen. Navnet kommer av at her får nauren være i fred siden det ikke er noen bebyggelse eller infrastruktur her utenom veiene som går mellom de to områdene.

Etter å ha vært på Kypros slo det meg at landet har en veldig interessant historie som jeg vil lære mer om. Neste gang vil jeg dra til den okkuperte delen av øya og se hva Nord Kypros har å by på.

↧

Litauen - Curonian Spit - Baltikums Sahara

May 2, 2010, 1:49 am

≫ Next: Japan - soloppgangens land

≪ Previous: Kypros - en blanding av Hellas og Tyrkia

Den kuriske landtunge er en litauisk og russisk nasjonalpark i det sørøstre området av Østersjøen. Området er en 100 km lang og smal landtunge som er fra 400 meter til 4 km bred. Området er delt på midten mellom Neringa kommune i Litauen og russiske Kaliningrad. I 2000 ble landtungen tatt inn i UNESCOs verdensarvliste.

Curonian Spit har noen av Europas høyeste sanddyner og kan bli opp til 70 meter høye. I dag er cirka to tredjedeler av nasjonalparken dekket av skog. Mye av denne har blitt plantet for å bevare landsbyene og den lille skogen som var igjen.

Kombinasjonen av sanddyner og granskog er spesiell og gir mange fine turmuligheter. Det er stor sannsynlighet at dere møter en vilsvinfamile i løpet av oppholdet. Det gjorde vi.

I den litauiske delen er Nida og Judokrante de to største tettstedene. Her er det mange overnattingsmuligheter. Det er også flere koselige retauranter i de fargerike trehusene som er typisk for området. Røkt fisk er en av Neringas spesialiteter. Strendene er mange og lange og er omtalt i Lonely Planet som en av de skjulte strandparadisene i verden.

En tur til Curonina Spit kan kombineres med et opphold i badebyen Palanga. Den lille byen har over
100000 besøkende i løpet av sommersesongen og er Litauens viktigste badested med sine langstrakte sanddyner. Verdens største rav museum er byens stolthet og ligger i Grev Felix Tiskevincius’palass som er bygget i rennesansestil. Palasset ligger like ved siden av den botaniske hagen som ligger vakkert til mellom rav museet og den tretti kilometer lange stranden.

Langs hovedgaten, J. Basanavicius gate ligger det mange kafeer, spisesteder og butikker. Gaten går gjennom sentrum og helt ned til piren, som er et flott samlingspunkt. Man kan overnatte i en av de mange, gamle trehotellene, et moderne spa-hotell eller privat. Vi bodde i et privathus med fire leiligehter og ble kjent med to familier fra Moskva og Minsk.

↧

Japan - soloppgangens land

June 15, 2014, 12:33 pm

≫ Next: Montenegro - et vakkert lite land ved Adriaterhavet

≪ Previous: Litauen - Curonian Spit - Baltikums Sahara

Vi har akkurat hatt en flott reise i Japan. Etter reisens slutt står Japan for meg som landet som aldri slutter å overraske. Maten var veldig god og eksotisk, severdighetene var mange og varierte, kulturen var en spennende miks av gammelt og nytt og japanerne var vennlige og hjelpsomme.

Vi startet ferien i Tokyo. Her slet vi litt med å finne en minibank som aksepterte utenlandske kort, men etter at pengene var tatt ut, gikk resten av ferien som en drøm.

Vi hadde bestilt hotell like ved det store fiskemarkedet i Tokyo siden planen var å dra dit kjempetidlig neste morgen. Vårt første måltid i Japan var tempura og misosuppe. Tempura er en frityrstekt fristelse som er sprø utenpå og myk inni. Inni kan det være mye forskjellig, men denne gangen var det fisk.

Etter maten dro vi videre for å utforske Tokyo. Vi begynte med Tokyo Skytree som er verdens høyeste tårn med sine 634 meter. Her er det to utsiktsplattformer på 350 meter og 450 meter og på klare dager gir det panoramautsikt ut over verdens største by. Vi dro bare opp til 350 meter, for utsikten var ikke så god denne dagen. Men det var likevel en flott opplevelse og selve bygget var en arkitektonisk perle.

Ikke langt unna Skytree ligger Asakusa. Dette området er en av de eldste bydelene i Tokyo og er kjent for det vakre buddhisttempelet Sensoji. Gata som fører fram til det vakre tempelet i rødt heter Nakamisedori. Her har pilgrimmer vandret i hundrevis av år og kjøpt varer fra de mange bodene.

Vi var der på kvelden og det var vakkert og stemningsfullt.

Klokka kvart over fire neste morgen var vi på plass på fiskemarkedet for å melde oss som tilskuere på stedets tunfiskauksjon, men det var allerede fult! Da fant vi sengen noen timer til før vi startet på en lang dag med sightseeing.

Vi gikk først langs gaten Omotesando som huser mange av verdens mest kjente motehus, ønsker man å shoppe er dette stedet å dra. I enden av gaten kom vi til kjernen av Harajuka, de unges tumleplass. Her kan man til enhver tid se hva som er siste mote blant byens tenåringer. I shoppegaten deres Takeshitadori er det mange artige antrekk. Jeg må bare si at japansk ungdom hadde en mye mer spennende klesstil enn norsk ungdom. Her fant man lolita, punk, hip hop og gammel, engelsk romantikk.

Ikke langt fra denne hektiske og folksomme gaten kan man finne roen i den vakre parken med Meiji-jingu helligdommen. Her ble vi stoppet av noen høflige, japanske studenter som lurte på om de kunne guide oss rundt gratis for å praktisere engelsken sin. Det sa vi selvsagt ikke nei til og vi hadde en hyggelig time med guiding. Meiji-jingu er oppført til minne om keiser Meiji. I helgene er det mange som gifter seg her.

Etter guidingen slappet vi av en stund i Yoyogi-parken sammen med byens ungdom. Når vi var klare for å gå videre fortsatte vi turen til Shibuya. De gigantiske lysreklamene utenfor stasjonen her har blitt et varemerke for Tokyo sammen med Shibuya-crossing. Dette kjempestore lyskrysset er et spesielt skue når alle fotgjengerne får grønt lys.

Området er også kjent for Love Hotel Hill. I Japan bor folk trangt og det vanlig å bo hjemme til langt ut i tjueårene. Det kan derfor være praktisk å leie et hotellrom for et par timer for å pleie forholdet. Say no more.

Etter en lang dag avsluttet vi med en fantastisk sushi-middag. Her fikk vi vårt første fantastiske møte med toro. Mens mesteparten av tunfiskkjøttet er nesten som kjøtt, er bukstykket fløyelsmykt og blekrosa. Det er dette som er toroen, den mest verdifulle delen av fisken. Toroen smelter på tunga og har en fantastisk smak.

Neste morgen ville vi starte med en spasertur anbefalt av Lonely Planet. Vi tok metroen til Ueno-parken og gikk gjennom parken til Yakani som er en de av shitamachi, gamle Tokyo. Her er det gamle trehus og mange templer og små kirkegårder.

Etter en kort metrotur kom vi til en helt annen verden, elektronikkbydelen Akihabara. Dette er vel alle store og små gutters drøm og dem var det mange av her. Vi kjøpte en adapter, så vi var nok av kategorien de som kom for å se.

Nå var det tid for et bad. Japan er kjent for sin varme bad, onsen, og i den nye byelen Odaiba, ligger Oedo Monogatari onsen. Vi tok metro over Rainbow Bridge og dette må være en av Tokyos høydepunkter. Jeg følte meg som en skuespiller i en James Bond film. Dette var moderne storbyarkitektur i en egen klasse og vi ble nok en gang grepet av hvilken storslagen by Tokyo er.

I badeanstalten fikk vi kimonoer og vi startet med å la Garra Rufa spise opp all død hud på føttene våre. Det var første gangen jeg besøkte et fiskespa og det var faktisk litt deilig. På onsen i Japan så bader menn og damer hver for seg. Dette skyldes nok at alle er nakne. Det var mange forskjellige bad med temperaturer mellom 38 og 42 grader. I tillegg var det en kuldekulp. Dette badet er en temapark om edotiden og vi spiste god sushi fra en av de mange restaurantene før enn vi dro tilbake til hotellet. Der rakk vi en kort pause før enn vi dro opp til Shinjuku. Jernbanestasjonen har over to millioner besøkende hver dag, en verdensrekord som må være vanskelig å slå.

Oppe i Shinjuku møtte vi datteren til Johnny og tre venninner som også var i Japan. Vi spiste masse sushi og maki sammen før enn vi dro hver for oss. Hvis dere har sett filmen Lost in translation så var det nettopp her de to hovedpersonene var på kveldstid. Her føler man seg ganske "lost" blant alle de høye neonbygningene.

Vi fikk et japansk par til å vise oss veien til Golden Gai. Her er bygningene lave og litt medtatte, bare et kort stykke fra det glitrende, moderne Tokyo. Det historiske kvartalet er omtrent like stort som en fotballbane og har rundt 200 små barer, de fleste bare med plass til maks ti gjester. De kalles ”nomiya”, som betyr sted å drikke på. En liten gruppe på 80 personer som bor i området, har sørget for at det har blitt skjermet fra videre modernisering og utvikling. Disse utestedene likte jeg.

Da vi skulle dra hjem en gang mellom tolv og halv ett viste det seg at det ikke gikk noen flere metroer eller tog. Japanerne er arbeidsomme mennesker som legger seg om kvelden. Det var også sjelden å finne restauranter som var oppe etter klokka ti om kvelden. Vi hadde tenkt å prøve oss på tunfiskauksjonen og ble enige om å gå hjem og dra rett på den. Vi var framme kvart over tre, da var det allerede 12 andre gærninger foran oss i køen. Det er 120 stykker som får slippe inn i to puljer og vi satt inne i et hus med refleksvester på fram til klokka halv seks når auksjonen skulle begynne.

Da vi marsjerte to og to i oransje refleksvester bak en vakt på verdens mest travle fiskemarked holdt jeg på å få latteranfall. Siden jeg er oppvokst med en hjemmeværende mor må dette være det nærmeste jeg har vært å være med barnehagen på tur.

Egentlig var det morsommere å gå inne på området hvor ingen av oss, til min overraskelse, ble påkjørt, enn å overvære tunfiskauksjonen. Den verste kaklingen jeg noen gang har hørt. Det var morsomt å ha vært der, men hvorfor tunfiskauksjonen på Tsukiji fiskemarked er en av Tokyos mest anbefalte turistattraksjoner forstår jeg ikke. Det var imidlertid morsomt å besøke markedet i den mest hektiske perioden på døgnet og tilbringe denne tiden sammen med markedets 60000 arbeidere. Her omsettes 3000 tonn med fisk hver dag.

Nå var det på tide å ta farvel med Tokyo og fortsette turen med shinkansen. Med en hastighet på opptil 300 kilometer i timen reiste vi til Nagoya, Japans industrihovedstad. Her hadde vi en av de beste måltidene på turen. Hittil hadde menyen vært på både engelsk og japansk, men her kom vi på en fin restaurant med bare japansk meny. Jeg tittet over til nabobordene og det de spsite så fantastisk godt ut så jeg sa at vi ville ha det samme som dem. Det var en japansk potetsalat, japansk salat, tempura og sashimi. Etterpå tok Johnny seg en runde og fant et bilde på veggen av noe som smakte fantastisk godt og begynte på k.

Grunnen til at vi overnattet i Nagoya var at vi hadde bestilt omvisning på Toyota dagen etter. Det var veldig interessant å se på alle robotene som skrudde og mekket på bilene. Men det var også mange arbeidere og her var det ikke mye tid til tissepause.

Shinkansen igjen og så var neste stopp Kyoto. Her slappet vi av for lenge på hotellet, for når vi kom ut ar alle restaurantene stengt. Vi endte derfor opp med koreansk fastfood som smakte godt.

Kyoto regnes for å være en av Asias vakreste byer. Byen er kjent for alle sine templer, her er det bare å plukke seg ut noen for det er umulig å få sett alle.

Vi bodde like ved Yasaka-helligdommen og gikk gjennom denne og videre inn i Maruyama-parken. Vi fortsatte videre til et par andre templer og Ryozen Kannon som var dedikert til mennesker som døde under den andre verdenskrig. Disse lå alle i sørlige Higashiyama som er den mest kjente turistdistriktet i Kyoto.

Dette er gamle Kyoto og de sjarmerende brostensbelagte gatene Sanneizaka og Ninenzaka fører opp til Kiyomizu-templet. Her er det gamle trehus med suvenir butikker og kafeer. Vi stoppet i et tehus og kjøpte riskaker med søte soyabønner og søtt soyapulver. Det tror jeg man må være oppvokst med for å kunne like. Kiyomizu-templet er en av Kyotos mest besøkte templer og det forstår jeg godt. Man kommer i en egen stemning når man vandrer langs de vakre gatene opp mot templet som ligger på en høyde. Et yndet fotoobjekt er den høye verandaen med hundrevis av stolper.

Etter å ha besøkt tempelet gikk vi ned i geisha-kvarteret Gion. Det var ingen geishaer å se hverken i Gion eller på vei opp mot tempelet. Men vi møtte mange turistgeishaer som i mangel av ekte geishaer var et yndet fotoobjekt. Det morsomste synet var et amerikansk par av japansk opprinnelse som var utkledd som geisha og samurai. Hun ble fotografert hele tiden og han lurte på om det ikke var noen som ville ha et bilde av en ekte samurai.

Litt senere var vi samuraier i fire timer. Vi hadde bestilt samuraikurs på Samurai Kembu. Først holdt de en forestilling for oss, deretter fikk vi velge samuraikostymer. Vi lære forskjellige måter og fekte på og å gå som en samurai. Til slutt skulle vi framføre en koreografi på 5 minutter, da følte jeg meg virkelig som en del av "Thomas og Harald gjør ting de ikke kan". Tro jeg skal forså det for dem. Heldiggrisene, da får de sikkert gratis tur til Japan.

Kursholderen anbefalte oss en restaurant og vi bestilte en meny med sushi, tempura, nudelsuppe, misosuppe og en annen merkelig suppe. Når jeg ramser opp dette sånn i ettertid, så forstår jeg hvorfor jeg ble ubehagelig mett.

Dagen etter tok vi bussen til Gullpaviljongen. Et annet av Kyotos mest kjente templer. Paviljongen var vakker, men jeg synes den manglet stemningen fra Kiyomizu-templet. Vi gikk videre til Daikaku-ji. Dette er et veldig stort tempelkompleks hvor bare noen få av templene er åpne for turister og det var rolig og fredelig her.

Denne dagen hadde vi bestilt vandring gjennom Nishiki-markedet, sakesmaking og matlagingskurs.
Det var veldig interessant å gå med en guide, for da fikk vi bekreftet at mye av det vi aldri hadde sett før faktisk var mat. Dette markedet blir kalt Kyotos kjøkken og var en fryd for øynene. Her var det mye spennende å smake på og vi hadde nok aldri kjøpt blekksprut på pinne hvis vi hadde gått der alene.

Etterpå var det tid for litt sakesmaking og så fulgte guiden oss til et hus hvor det var en ny dame som tok over. Vi lagde misosuppe, spinatsalat, eggrull og maki. Det smakte kjempegodt etter en lang dag.

Den siste dagen i Kyoto dro vi til Fushimi Inari Taisha. Dette er en av de mest fotograferte severdighetene i Japan. Tusenvis av røde og oransje shintoporter danner en tunnel oppover fjellet. På veien oppover er flere små templer med statuer av rever som er budbringer for ris- og forretningsguden Inari.

Jernbanestasjonen i Kyoto er en fantastisk glass- og stålkonstruksjon i 15 etasjer. Jernbanestasjonene i Japan har hundrevis av butikker, eget legesenter, hotell og restauranter. Det finnes ikke søppel eller tagging der. Jeg var imponert over renholdet i Japan. Her var det ikke søppel i gatene i det hele tatt. Ofte var det vanskelig å finne en søppelkasse, men da bar folk søppelet sitt med seg. Vi var ikke på kino, men jeg kan tenke meg at det samme skjer der. Her har nordmenn mye å lære.

Vi dro videre til Kinosaki, en liten onsenby nordvest for Kyoto. Her drar folk for å besøke de seks badene i byen. Man tar inn på et ryokan som er et tradisjonelt japansk overnattingssted. Her får man utdelt en morgenkåpe og tresandaler og så går man fra bad til bad og senker seg ned i det varme kildevannet. Dette var deilig og avslappende etter mange dager med hektisk program. Dette var en søt, liten by. Vi satt oppe på verandaen på rommet vårt og hørte klikk-klakklydene fra tresandalene til par som gikk gjennom gatene.

Morgenen etter ble det et varmt bad til før enn vi dro tilbake til Kyoto og fortsatte ferden med shinkansen igjen mot Mt Fuji. Mt Fuji er symbolet for Japan synliggjort på postkort, reklamer og i tradisjonell japansk kunst. Den hellige vulkanen med snøkledd topp besøkes av 300000 mennesker hvert år. De fleste er der i juli og august siden det er dette som er sesongen for å gå på fjellet. Japanerne er lydige mennesker, så når det står at fjellet er stengt så er det ikke mange som tar turen opp utenom sesong.

Da vi kom til Kawaguchi-ko på kvelden var det dårlig vær. Men i følge Yr skulle været være penere morgenen etter, så vi stilte klokka på fem og handla inn cola, vann, nøtter og kjeks for sikkerhets skyld. Morgenen etter kunne vi faktisk se Mt Fuji og vi tok en drosje opp til fifth station hvor turen starter. Vi ville ikke rekke å ta buss begge veier siden turen var estimert til 9 timer. Fift station ligger på 2300 meter. Vi gikk i fjellbukse og ullundertrøye, men hadde rikelig med klær i sekken.

Vi begynte turen oppover fjellet. Først gikk vi langs en steinete vei, men ganske snart ble det lavastein. Det er flere bygninger oppover fjellet siden det går an å overnatte langs ruta i turistsesongen. På rundt 3000 meter tok vi igjen flere japanere som hadde teknsik pause på grunn av at de hadde på seg stegjern. De hadde med seg staver og isøks også. Vi sjansa på at vi ville greie oss uten stegjern siden det hadde snødd ganske mye de siste dagene. Fra 3000 meter var det snø hele veien. Det gikk greit uten stegjern, med det hadde vært veldig godt med staver. Etter hvert begynte jeg nesten å gå firbeint og måtte fram med hanskene. De siste hundre metrene merka vi høyden godt og det gikk sakte med oss, men enda saktere gikk det med to japanske gutter som vi gikk forbi.

Jeg hadde ikke trodd at vi skulle merke 3500 meter så godt, men snøen var tung å gå i. Vel oppe på toppen ville vi gå rundt krateret, men når jeg falt i gjennom opp til rumpa bestemte vi oss for å snu. Ned igjen gikk det greit. Vi prøvde oss på litt aking både på skoene og på rumpa. Vi møtte flere som var på vei oppover, noen med ski, men det var nok få som gikk helt til toppen. Vi var nede igjen litt over to og vel nede på hotellet ble vi avbilda av respsjonisten som la inn bilde av oss på hotellet sin facebookside.

Etterpå dro vi til et onesen med mange deilige, varme bad og jeg prøvde steinbad for første gang. Det var veldig deilig. Da vi satt på bussen til Tokyo ble vi bare varmere og varmere i ansiktet og etter hvert gikk det opp for oss at vi hadde tabba oss skikkelig ut med solkrem. Det var ikke sol når vi gikk på toppen, men UV-strålene hadde jobba hardt med oss gjennom skylaget.

Morgenen etter våkna jeg opp med potetnese og Miss Piggy lepper. Cat woman hadde sikert likt leppene, men jeg kunne ha klart meg utmerket uten. Vi fikk kjøpt oss Aloevera på flyplassen og på mellomlanding i Moakva kjøpte vi noe man kunne spraye ansiktet med for å kjøe det ned.

Det ble en litt smertfull avslutning på turen og ikke minst en lærepenge, men alt i alt var dette en kjempeflott tur.

↧

Montenegro - et vakkert lite land ved Adriaterhavet

August 13, 2014, 3:51 pm

≫ Next: When a man is tired of London, he is tired of life

≪ Previous: Japan - soloppgangens land

Montenegro betyr svart fjell. Det vakre, lille landet har fine strender, blågrønt vann og pittoreske små byer. Vi bodde like ved den lille øya Sveti Stefan som er kjent for sine vakre, gamle murbygninger med terracottatak. Hele øya hører til Aman resort og her har mange kjendiser bodd opp gjennom årene. På seksti - og syttitallet var den vakre middelalderøya ofte besøkt av Sophia Loren, Elizabeth Taylor og Richard Burton. Vi bodde i et lite, leillighetshotell med flott utsikt til øya og koste oss der.

Fra stranda i Sveti Stefan går det en vakker sti gjennom skogen til den lille, landsbyen Przno. Det er to, vakre strender mellom Sveti Stefan og Przno, men begge disse hører til Aman resort.

I Przno var det en strand med rød sand og flere restauranter og vi koste oss med kveldsbading og pizza her.

Dagen etter var det deilig å sove lenge og så ble dagen tilbrakt på stranden i Sveti Stefan. Her er det krystallklart vann og flott utsikt til middelalderøya. En time med pedalbåt var populært for både voksne og barn og snorkler og svømmeføtter kom godt med.

Sveti Stefan ligger bare seks kilometer fra Budva, Montenegros største ferieby. Vi dro inn til byen for å spise middag og for å spassere i de gamle, gatene innenfor bymuren. Budva er Montenegros mini-Dubrovnik og inne i gamlebyen er det masse små gater med restauranter og gallerier. En tur oppe på bymuren ga oss en vakker utsikt til den lille, gamlebyen. På havnen var det mange svære luksusyatcher og strandpromenaden minnet oss om hvilken som helst charterby ved Middelhavet.

Et besøk i Montengero må inneholde en dagstur med båt på The bay of Kotor, ofte kalt Middelhavsområdets eneste fjord. Førtse stopp for oss var Herceg Novi som ligger like ved den kroatiske grensen. Gamlebyen her er minst like vakker som den i Budva og fra fortet Kanli-Kula er det vakker utsikt over byen.

Neste stopp på båtturen var ved Zanjic beach. Her la vi kursen mot klippene i stedet for stranden og koste oss i krystallklart adriaterhavsvann.

Selve høydepunktet på turen var stoppen i Kotor. Her ser det ut som tiden har stått stille når man beveger seg gjennom byporten og hele byen ser ut til å ha vokst ut av det massive fjellet bak byen. Her skulle jeg gjerne hatt lengre tid til å utforske alle de små gatene, men sånn er det nå gang på organisert tur, man må forholde seg til klokka. Vi rakk å besøke en av byens mange kirker før enn dro hjem til hotellet.

Vår favorittstrand på turen var Lucice som ligger like ved Petrovac. Her er det nydelig vann, pinjekledde åssider og en strandrestaurant med deilig mat og flott utsikt over stranden. Vi var her to ganger og koste oss like mye, begge dager. Den siste dagen vi var her var det Nicolai sin bursdag og den ble feiret med en ny pedalbåttur og muslinger, pizza og tiramisu til bursdagsbarnet i Petrovac.

Vi besøkte også Stari Bar som man tror ble grunnlagt år 800 før Kristus. De fleste av de 240 bygningene er nå i ruiner, men det er et vakkert område å utforske. Taxituren tilbake fra Stari Bar til stranden var også artig siden den foregikk nesten like mye på fortauet som på veien for å slippe unna bilkø i Bar.

Vi koste oss i Zoran Apartments. Her var det flott utsikt, rent og pent og hyggelig betjening. Jeg trodde først at de ansatte var fra Montenegro men det viste seg at det var en russer, en makedoner og ei dame som var kosovoserber. Det var interessant å snakke om Balkan og de tidligere sovjetstatene med dem. Da Montenegro løsrev seg fra Serbia i 2006 ble det medlemsland nr 192 i FN og det er bare Sør Sudan som har fått medlemskap etter Montenegro.

I 2006 var jeg i Dubrovnik med barna og slutten av ferien ble avsluttet der. Byen er fantastisk vakker, men hovedgata var mer folkerik enn Shibuya Crossing i Tokyo. Da vi kom til byen var det alt for varmt for sightseeing så vi endte opp med bading fra klippene i gamlebyen i stedet.

Etterpå gikk vi rundt i bakgatene før enn vi fortsatte vandringen på bymuren. Utsikten over gamlebyen er fantastisk. Adriaterhavets perle er uten tvil en av Middlhavområdets vakreste og best bevarte byer. De terracottafargede hustakene er et yndet fotoobjekt og her er ikke bare restauranter, gallerier og butikker. I mange av bakhagene mot sjøen henger det klesvask. Det var nesten så jeg begynte å lure på om vasken var hengt der for å gi en mer autentisk opplevelse for alle turistene.

Etter den lange vandringen var vi kjempesultne. Dubrovnik kryr av restauranter, men vi endte opp på en italiensk restuarant og spiste nydelig pizza og pasta. Jeg drar gjerne til Dubrovnik igjen. Nå har jeg vært der på våren og sommeren, kanskje det blir en høsttur neste gang.

Hovedmålet for turen var imidlertid Montenegro. En gang sleeping beauty, nå anbefalt som en topp ti destinasjon av Lonely Planet i 2013.

↧

When a man is tired of London, he is tired of life

October 6, 2014, 3:13 pm

≫ Next: Marroko - dromedarridning og sandboard i Sahara og slangetemmere på Djema el Fna

≪ Previous: Montenegro - et vakkert lite land ved Adriaterhavet

Storbyferie er alltid gøy og få byer har så mye å tilby sine besøkende som London. Vi var der i høstferien og vi må tilbake, for det er fortsatt så mye jeg har lyst til å se og oppleve i denne fantastiske byen.

Vi startet med Naturhistorisk Museum i Kensington. Opprinnelig var museet et oppbevaringssted for funn fra blant annet Charles Darwin. I dag er det utstilt nærmere 70 millioner gjenstander her og den største av alle er er den imponerende modellen av blåhvalen, verdens største pattedyr. Her er fossiler, dinosaurer, dinosaurtenner og 22 millioner zoologiske arter lagt på sprit. Museet er et vitenskapssenter med 300 forskere blant de ansatte. Her kunne man nok ha tilbrakt en hel dag, men vi plukket ut det vi hadde mest lyst til å se og hastet videre på jakt etter nye opplevelser.

I Paddington møtte vi en venninne og sønnen hennes og etter en spasertur på 10 minutter var vi i Little Venice. Området er grønt og stille og man føler at man er milevis fra bråkete Paddington. På Regent Canal ligger det fargerike husbåter med blomsterpotter på taket og malerier på veggene . Vi dro på en båttur fra Little Venice til Camden Lock og den kvinnelige guiden kunne fortelle at det var over 20000 mennesker som bodde på husbåt i London. Turen tok en times tid og viste oss et London vi ikke kjente til. Her kunne vi stirre rett inn i hjemmene til folk på båtene på kanalen. Ved Regent Park derimot passerte vi en villa som akkurat var blitt solgt til sin nye eier for 40 millioner pund.

I Camden ligger et av Londons største markeder. Vi koste oss med folkelivet og masse eksotisk mat på Camden Lock. Dette stedet var morsomt for både voksne og barn. Her kunne man få falafel, sushi, pasta som ble kjevlet og strimlet mens man så på, grillmat fra karibien og Peru, pioroger fra Russland og nymalt kaffe fra Etiopia. I handlegata ned fra Camden Lock gikk det mest i sorte vintageklær som egnet seg best for karneval.

Vi tok t-banen ned til Tottenham Court Road og gikk gjennom Soho og Chinatown. I Soho er det alltid et yrende folkeliv og vi hadde en pause på The Dog and Duck, en koselig pub med viktorianske flisvegger.

På Picadelly Circus krydde det av folk og biler og vi slappet av en stund før enn vi ble enige om å gå bort til Leicester Square og se om det var noen ledige billetter til en av kveldens musicaler.

Barna og jeg gikk på Matilda. Jeg synes bøkene til den norsk-walisiske forfattern Roald Dahl er veldig bra og alle tre hadde lest boken, så da burde det være et sikkert valg. Jeg googlet også de ti beste musicalene i London og i følge The Times så var Mathilda den tredje beste av de som gikk nå. Helene og jeg synes det var fantastisk og Nicolai holdt på å kjede vettet av seg. Så forskjellig kan man være, men sånn generelt er kanskje vi damer mer glad i musicaler enn menn, så da gjelder nok det samme for gutter og jenter.

Dagen etter gikk turen til selve hjertet av London. Da vi kom opp fra stasjonen i Westminister var det første vi fikk øye på London Eye og når vi snudde oss så vi rett opp på Big Ben. Den 14 tonn tunge klokken på klokketårnet på parlamentsbygningen er oppkalt etter Benjamin Hall som var arbeidsminister når klokken ble installert. Parlamentsbygningen er et gotisk renesansebygg og har 100 rom rundt 11 borggårder. Det er et fantastisk byggverk og like ved ligger Westminister Abbey, en flott kirke i middelalderarkitektur som vi bare beundret utenifra.

London Eye ble bygd for å markere tusenårrskiftet. Vi dro på en 30 minutters rundtur og fikk en fantastisk utsikt utover London. Det sies at man på klare dager kan se 40 kilometer fra verdens største observasjonshjul.

Vi fortsatte oppover Whitehall og endte opp på Trafalger Square som er West Ends midtunkt. På denne store plassen står Lord Nelson på en 165 meter høy sokkel og skuer nedover Whitehall og ved foten av søylen er det fire store løver. Her ligger også Nasjonalgalleriet, men vi besøkte ikke dette flotte galleriet.

I stedet gikk turen opp til Britisk Museum for å ta en titt på mumiene. Verdens største museum inneholder seks millioner gjenstander. På 1700- og 1800-tallet kom reisende som James Cook hjem med skatter og gjenstander fra alle verdenshjørner. Selve bygninngen er et kunstverk i seg selv og glasstaket i Great Court et et vakkert syn. Vi gikk til utstillingen fra Egypt og beundret mumiene og deres sakrofager. Mumiene var ikke akkurat noe vakkert syn, men det er utrolig å tenke på at de døde for noen tusen år tilbake.

Jeg har en Harry Potter fan i huset. Hun har lest alle bøkene mange ganger og hadde lest alle syv bøkene før hun fylte åtte år, så da måtte vi selvsagt besøke Warner Bros Studio utenfor London. Her fikk vi følge med bak kulissene og se innspillingsstedet til tidenes største filmsuksess.
Vi så de fantastiske kostymene, Storsalen, Humlesnurrs kontor, professor Stiklings rom i Magidepartementet, butikken med Olivanders tryllestaver, guttenes sovesal og modellen av Hogwart. Vi fløy på sopelime alle tre og det var høydepunktet på turen. Det var minst like morsomt å se de andre på skjern når de fløy som å fly selv. Vi drakk butterbeer også men det var det bare jeg som likte.

Lørdag er markedsdag i London og etter suksessen på Camden Lock ville vi besøke Londons mest kjente marked som ligger i Portobello Road i Notting Hill. På lørdager selges det antikviteter der og dette måtte vi få med oss. I motsetning til Camden var det mye eldre folk her på jakt etter en antikvitetsskatt til hjemmet. Det var masse flott å se på og en god atmosfære. Er du i London en helg, så sett av et besøk her lørdags morgen. Vi kjøpte en klokke i kjede, en såpeholder, en tregris, en telefonkiosk, et smykkeskrin og en metallplakat med Audrey Hepburn i "Breakfast on Tiffanys". Morsomme minner fra et flott marked.

Etterpå dro vi til Liberty, Londons flotteste butikk synes nå jeg. I dette flotte bindingsverkhuset er det like mange som drar for å beundre det flotte interiøret som for å shoppe. I fjerde etasje er det antikviteter og jeg falt pladask for en indisk trefigur, men denne kostet 14000 pund og var like høy som meg, så jeg måtte nøye meg med å beundre den.

Etter windowsshopping i Liberty var det barnas tur og en kjapp tur innom Hamleys. Denne fem etasjers bygningen er også morsom for voksne som har beholdt barnet i seg. Det har jeg da må man vite, selv om det noen ganger sitter veldig langt inne.

Etterpå dro vi ut til Docklands. Her spiste vi på en nedlagt brannstasjon som var pusset opp til en engelsk pub som serverte tyrkisk mat. Deretter gikk vi under Themsen i en tunnel over til Greenwich. Tunnelen er 400 meter lang og 15 meter dyp og ble bygget for at innbyggerne i Sør-London skulle kunne arbeide på den andre siden av elven.

Greenwichmeridianen passerer gjennom Royal Observatory Greenwich. Greenwich Mean Time (GMT) var lenge utgangspunktet for inndelingen i tidssoner, inntil den ble erstattet av universell tid TC. Det er ikke lenger et fungerende astronomisk observatorium der, men hver dag faller en kule nøyaktig kl. 13.00. Observatoriet ligger i Greenwich Park og det er en flott utsikt ut over The Docklands. I Greenwich ligger også National Maritime Museum og ved Themsen ligger den enorme teklipperen Cutty Sark.

Greenwich er med sine mange historiske bygninger sterkt knyttet til Englands sjøfartshistorie og kom på UNESCOs verdensarvliste i 1997.

Vi tok båt fra Greenwict tilbake til Westminiser. Høydepunktet på turen var når vi passerte under Tower Bridge. Denne nygotiske broen er ingeniørkunst på sitt aller beste og den tar seg godt ut fra alle vinkler. Vi hadde hatt litt regn og vind denne dagen, men når vi passerte under Tower Bridge brøt solen frem og jeg knipset i vei med min Iphone siden kameraet mitt var tomt for batteri.

Siste kvelden spiste vi nydelig indisk mat på Mazala Zone. Her spiste vi en tahli hver med masse godsaker. Det var valgfri curry, dahl, to grønsaksretter, roti, to chuneyer, pappadum, chapati og ris. Blant curryene kan man velge blant retter fra hele India. Fantastisk godt og en god avslutning på ferien.

↧

Marroko - dromedarridning og sandboard i Sahara og slangetemmere på Djema el Fna

January 4, 2015, 2:05 pm

≫ Next: Cuba - Karibiens coming star

≪ Previous: When a man is tired of London, he is tired of life

Nyttårsaften er en spesiell dag og i år ville vi gjøre dagen ekstra spesiell ved å feire den i Sahara. Etter den arabiske våren er Marokko det eneste landet i Nord Afrika hvor det ikke er utstedt reiseråd av UD, så hvorfor ikke dra og besøke dette eksotiske landet sør for Spania med en gang.

Vi bestile en tur med Zbar travel og ble hentet på flyplassen i Marrakech. Vanligvis reiser vi på egen hånd, men når man har dårlig tid og i tillegg har tenkt å overnatte i Sahara så er det greit å bruke noen med lokalkunnskap.

Allerede på vei fra Marrakech til Atlasfjellene ble vi slått av de vakre fargene i landskapet som lyser i oransj akkurat som bymuren i Marrakech. Vi hadde en guide og sjåfør, begge to var berbere og de ga oss en fin tredagers tur. På avstand kunne vi se snødekte fjelltopper og de ble stadig nærmere før enn de forsvant i kveldsmørket. Vi kjørte over Tizi-N-Tichka-passet hvor veien slynger seg oppover fjellsidene i de vakre Atlasfjellene. Her var det like kaldt som i Norge, men så var vi også oppe i over 2000 meters høyde før enn turen fortsatte ned igjen på den andre siden av fjellkjeden mot filmbyen Ouarzazate. Her spiste vi hariara, en nydelig marrokansk suppe, og kylling tajine. Til dessert var det appelsinskiver med kanel, enkelt og godt. Deretter tok vi inn på hotellet som het Hotel Fint og det var faktisk ganske fint der. Men jeg synes kanskje det blir litt overdådig når det er mer dekorasjoner enn mat til frokost.

Ouarzazate er kjent som filmbyen i Marokko. Byen ligger strategisk til for filming midt mellom Atlasfjellene og Sahara og i området er det mange kasbaher. En av de mest kjente ligger i byen, men vi fikk ikke besøkt denne siden den ikke hadde åpnet ennå da vi tok oss en kjapp sightseeingtur før frokost.

Etter Ouarzazte kjørte vi gjennom den vakre Draadalen. Det går en elv gjennom hele dalen og det er derfor frodig med mange palmetrær og oaser i det ellers så tørre landskapet.

I Zagora måtte vi ta bilde av et skilt med en kamelkaravane, hvor det står "52 dager til Timbuktu". Dette var selvsagt facinerende for en gammel backpakker som en gang i tiden hadde denne sagnomsuste karavanebyen på målista si. I dag har fundamentalister overtatt byen og er av den grunn ikke like interessant.

Like etter Zagora stoppet vi i et keramikk kooperativ i Tarmegrout. Her lages keramikk fat og boller på tradisjonelt vis og vi fikk en omvisning før enn jeg endte opp med å kjøpe en bolle farget i indigo.

Ikke lenge etterpå var vi i M’hamid som er siste by før Sahara. Her spiste vi kyllingspyd og grønsaker og slappet av i ørkensolen før enn turen fortsatte med vår Toyota 4&4 inn i ørkenen.

Det var cirka to timers kjøring inn til campen hvor vi skulle feire nyttårsaften. Her lå campen vakkert til under de høyeste sanddynene i Erg Chagaga. Noen av sanddynene er opptil 300 meter høye. Sekkene våre ble plasssert i vår bivouac for natten og så ble Toyotaen byttet ut med hver vår dromedar.

Det var fantastisk å bli ført innover i de røde sanddynene og selv om det ikke var en veldig lang tur så var det en flott opplevelse. Noen ganger er det helt allright å være turist. Etterpå tok vi med oss et sandboard og så prøvde vi oss på litt sandboarding i sanddynene. Det var gøy, men det er ikke lett å styre siden føttene bare sitter fast ved tærne.

Da vi kom tilbake til campen var det "lokale bandet" kommet og de spilte Saharoui-musikk med trommer og sang. Nyttårsmiddagen startet med harira og coscous før kveldens høydepunkt Mischoui. Dette er helstekt lam som er marinert i et spesielt afrikansk krydder. De to lammene lå i svære leirovner og jeg synes egentlig de ble mer kokt enn stekt, men smaken var faktisk god. Hele lammet ble servert, det vil si at man måtte finne fram til det spiselige selv, og jeg fant noen gode kjøttbiter som jeg koste meg med.

I Sahara var det ingen nyttårsraketter, bare stjerner og og en halvfull måne, men det var minst like vakkert. Vi satt rundt et bål og hørte på det lokale bandet og hadde en fredelig nyttårsfeiring sammen med andre turister og deres guider.

https://www.youtube.com/watch?v=Ej4tKE43oOw

Siden vi reiste med Zbar ble jeg nysgjerrig på hva dette navnet egentlig betyr og jeg sjekket hjemmesiden deres når jeg kom hjem. Her kunne jeg lese følgende.

"Navnet “Zbar” har sin opprinnelse i et navn inne i Sahara der Draa elven forgrener seg i mange små bekker. I dette området, Zbar, starter min families nomadiske historie. For hundre år siden, på dette stedet i Sahara mellom M’hamid og Foum Zguid, bodde min bestefar, og geit- og dromedar drift var godt egnet her fordi det var frodig, med rikelig med beite for dyra og i tillegg grønne tamarist trær. Min egen far vokste opp her, og jeg ble født her og levde mine barneår her ute midt i Sahara. Vi bodde i typiske nomadetelt med vegger vevd av dromedarhår.

Min bestefar var en god og fredelig mann, kjent og respektert av alle stammene i dette fruktbare området, Zbar. I gamle dager hadde mange nomadestammer sin vandring gjennom Zbar, og min bestefar lot alltid karavanene passere, lot dem sette camp og få nok hvile.

Zbar regionen ligger ca. 50 kilometer fra de høye sanddynene, Erg Chegaga, og området er ikke lenger tilgjengelig for nomader eller turister.

Så kom den store tørken og min familie, som mange andre ørkennomader, flyttet til en liten oase, Bounnou, nær landsbyen M’hamid el Ghizlane. Vi var den første arabiske familien av Chbalate stammen som hadde nomadetelt i dette området. Landsbyen M’hamid el Ghizlane ligger bare 5 kilometers fra Bounnou, og etterhvert flyttet hele min familie inn dit og vi barna begynte på skole i landsbyen.

Nå lever navnet til min families opprinnelsessted i Sahara gjennom selskapets navn Zbar Travel, og jeg ønsker at min historie og kultur skal bli kjent og delt med de som ferdes på våre trakter"

Neste morgen tok vi en annen "vei" ut av ørkenen og vi endte opp i Foum Zguid. Her var det kaldt, men vi tok oss en myntete ute i solen før enn vi fortsatte turen til Tazenakht hvor vi stoppet opp på et teppeveveri. Det var to damer som hadde startet opp veveriet og i dag jobbet over 400 damer fra fire forskjellige stammer i veveriet. Her var tepper vevet av berbere, beduiner, nomader og afrikanere. Alle hadde sin veveskikk og Johnny kjøpte et flott beduinteppe vevet i kamelull.

Neste stopp var Aït Benhaddou utenfor Ouarzazate. Innenfor muren ligger det seks kasbaher og noen få hus. Det bor fortsatt noen familier inne i den gamle byen, men de fleste bor nå i nybyen på den andre siden av elven. Vi gikk opp til toppen av byen og hadde en fantastisk utsikt mot Atlasfjellene. Det er spilt inn mange filmer i den flotte gamle fjellbyen. De mest kjente er Gladiator og Lawrence av Arabia.

På vei tilbake til Marrakech fikk vi sett alle de små berberlandsbyene i dagslys. Første januar måtte være den stor vaskedagen for ved elvene oppover Atlasfjellet lå det klær til tørk. Stakkars damer som må vaske klær for hånd i et elvevann på noen få varmegrader. Det er et hardt liv de lever, det må jeg bare si. Mange tenker sikkert på Marokko som et varmt land, men vinteren i fjellet og ørkenen er kald og her er ingen isolerte hus eller elektrisitet.

Vi hadde bestilt overnatting i medinaen i Marrakech og guiden vår fulgte oss fram til en møteplass som han avtalte med vertinnen vår. Det var jammen bra, for vi hadde aldri funnet plassen på egen hånd.

Vi bodde på Dar Coram som drives av en fransk dame. Dar er arabisk og betyr hus og hun hadde fem rom med dusj og toalett som hun leide ut i tillegg til sitt eget rom. Frokosten ble servert på takterrassen og den var fantastisk. Alt var hjemmelaget. Vi fikk omelett, fruktsalat, yoghurt, forskjellige marmelader, brød, kaker, pannekaker og ost. Ferskpresst appelsinjuice var en selvfølge og kaffen var god.

Overnattingsstedet vårt lå cirka 20 minutter fra Djema el Fnaa, men den første kvelden ville vi bare slappe av på en god restaurant som lå i området og som vi fikk anbefalt av Nicole. Her spiste vi en trerrettters middag med diverse marrokanske salater, kalvetajine og en deilig dessert.

Få byer er så sagnomsuste som Marrakech. Bare navnet får en til å tenke på 1001 natt og med sine rosaskimrende bymurer, trange smug og fargerike basarområder lever byen opp til sitt rykte som Nord Afrikas mest eksotiske by.

Byens hjerte er Djema el Fna, den store markedsplassen i gamlebyen. En tur her på dagtid er en opplevelse man sent vil glemme. Her er det slangetemmere, eventyrfortellere og utallige salgsboder. Du kan se et teaterstykke, overvære en konsert og få pusset skoene dine. På kvelden forandres plassen til verdens største gatekjøkken og den eventyrlige plassen er dekket av røyk fra de mange grillene.

Rundt plassen er det flere restauranter hvor man kan nyte utsikten over det eventyrlige skuet.

Ikke langt fra Djema el Fna ligger El Badi Palace. Dette er mest ruiner, men det er en fredelig plass å gå rundt og utsikten mot Atlasfjellene og medinaen fra terrassen er flott. Hvis man har problemer med å orientere seg så kan man også få en oversikt over hvor neste sightseeingsmål befinner seg.

Etter å ha besøkt palasset gikk vi gjennom, trange, fargerike smug til de Saadiske graver som ligger ved Kasbah-moskeen. Her spiste vi lunsj fra en restaurant med flott utsikt til moskeen.

Gravene er et fredfylt område, men jeg synes egentlig ikke det var så mye å se. De 66 gravene her er fra slutten av 1600-tallet, men de var ukjent for omverdenen fram til 1920.

Bab Agnaou er den vakreste av byportene og vi gikk ut gjennom den for å besøke et av verdens mest kjente hoteller, Mamounia. Dette vakre byggverket ble bygd som et palass til prinsessen av Marokko på 1800-tallet. Under det franske styret ble det annektert til hotell og det har tatt i mot berømte gjester siden det åpnet på 1920-tallet. En av de meste kjente er Winston Curchill som sa at hotellet var et av de beste han hadde bodd på.Vi gikk inn for å se og tok oss en tur i den vakre hagen som er eldre enn selve hotellet.

Like utenfor byporten ligger Marrakech sitt landemerke Koutoubia-moskeeen. Det er ingen bygninger i Marrakech som kan være høyere enn denne moskeen fra 1100-tallet.

Veien fra Koutoubia-moskeen til Djema el Fnaa er full av hestedrosjer eller calesher som de kalles. Det er populært å ta en tur rundt bymuren, men vi nøyde oss med å beundre dem.

Nord for Djema el Fnaa ligger soukene. Her kan man få kjøpt tepper, lykter, krydder, lærvæsker, malerier, keramikk, arganolje og lys. De forskjellige gatene har ofte spesialisert seg på en ting. Her er det fullt opp av både byens innbyggere og turister. Jeg hadde hørt at det var fryktelig masete her, men selgerne måtte være lei av å mase for jeg synes det var helt greit. Nå er ikke jeg noen stor shopper akkurat, men det var uansett en artig opplevelse å se på alt som var til salgs.

Den siste kvelden burde vi jo ha besøkt en av Marrakech sine mest kjente resturanter, men vi endte opp på en nyåpnet restaurant like ved der vi bodde. Det var to gutter som jobbet der og de var kjempehappy når de fikk to gjester. Vi kjørte safe og bestilte kylling- og grønsakspyd. Disse ble tilberedt på grillen ute på gata og kaffen tror jeg de kjøpte hos naboen.

Vi måtte på Djema el Fnaa denne kvelden også og tok sjansen på ferskpresset appelsinjuce til fire kroner. Den var nydelig og ingen av oss ble syke. Det mest populære så ut til å være muslinger og sauekjøtt. Neste gang kanskje.

Etter en deilig frokost på Dar Coram gikk vi for å besøke Ben Yossef medersa den siste dagen. På kartet så det ut som det var like i nærheten, men vi gikk oss bort i de trange gatene og måtte få hjelp av en dame som skulle samme veien. Den vakre bygningen er en gammel koranskole og er vakkert dekorert. I annen etasje i medersaen er det 130 små rom som ligner munkeceller. Medersaen ble brukt som skole helt til 1960-tallet.

Vi hadde tenkt oss til nybyen for å besøke Majorelle hagen, men etter å ha vandret rundt i de trange smugene hadde vi fått litt dårlig tid så vi dro gjennom soukene og besøkte Djema el Fna for siste gang i stedet. Vi satte oss på en restaurant hvor utsikten var nydeliere enn maten og dro inn inntrykkene fra den store plassen en siste gang før enn vi skulle dra hjem til norsk vinter.

Mange filmer har blitt spilt inn i Marokko på 2000-tallet og dette har gjort at skuespillerne har fått opp øynene for landet. Marrakech har blitt en hip by og utenfor bymuren finner man det moderne Marrakech. I Gueliz-distriket kan man shoppe european-style og gå på en de mange kafeene og nyte en marrokansk myntete eller ferskpresset appelsinjuice. Siden vi bare hadde to dager i Marrakech holdt vi oss inne i medinaen, men på vei ut til flyplassen ble vi slått ev de store kontrastene mellom gamlebyen og det moderne Marrakech.

På samme måte som Marrakech er Marokko kontrastenes land og jeg besøker gjerne dette spennende landet igjen.

↧

Cuba - Karibiens coming star

April 22, 2015, 5:11 am

≫ Next: Oman - 1001 natt

≪ Previous: Marroko - dromedarridning og sandboard i Sahara og slangetemmere på Djema el Fna

Jeg dro til Cuba før Castro døde, og selv om det nå var lillebror Raul som styrte, var det likevel mye igjen av det Cuba som Fiedel skapte. For første gang savnet jeg å beherske det spanske språk, men ville jeg fått svar på alle spørsmålene jeg brant inne med. Og ville jeg i det hele tatt ha våget å stille dem. Hva er historien til proffesoren i matematikk og hans famile som strålte av glede over å få oss som overnattingsgjester i sin casa. Hvorfor stoppet jeg aldri og tok et bilde av den gamle mannen i Trinidad som satt utenfor sin casa ikledd sin peneste dress med en sigar i hånden. Hvor mye tjener en lege i måneden? Er det sant at man tjener mer når man sykler en sykkeldrosje enn når man redder et liv? Er Che Guevara fortsatt den store folkehelten på Cuba, eller har han bare blitt en souvernir for turistene og en maskot for Castro. Jo mer jeg leser jo mindre forstår jeg, for jeg får stadig flere spørsmål som jeg ikke finner noe svar på. Cuba er fattig og Cuba er rikt. Cuba er et land som må oppleves enten man liker det eller ikke. Dra dit nå før det er for sent.

Havanna er en fallen storhet. Bak de slitte fasadene kan man se at dette er en dronnig ikledd Askepott sine klær. Noen av husfasadene har blitt restaurert tilbake til 60-tallets pastellfarger, men de fleste er sørgelig grå og slitte.

Vi kom dit en kveld etter mørkets frembrudd og etter å ha innlosjert oss i vår casa i Centro Habana gikk vi i retning Habana Vieja for å finne en restaurant. Vi visste det ikke da, men vi kom aldri inn i gamlebyen og vi fant aldri noen restaurant. Det ble derfor noen øl i stedet. Morgenen etter gikk vi samme hovedgate som kvelden før og vi var enige i at Havanna tok seg bedre ut i dagslys.

Vi lot oss begge fascinere av alle de gamle, amerikanske bilene. Jeg hadde vel innerst inne trodd at dette var en turistgimmick som man opplevde kun langs Malecon, men her krydde det faktisk av gamle amerikanere med russiske motorer. Noe annet jeg ikke var klar over var alle sykkeldrosjene og sammen med amerikanerne og gamle, russiske biler utgjorde de mesteparten av gatebildet.

I Habana Vieja var det en oppussing på gang. På Plaza Vieja lyste husfasadene mot oss i all sin prakt og i flere av gatene rundt var det også flotte husfasader. I et av husene finnes Havannas eneste mikrobryggeri og man kan sitte i andre etasje i flere av kafeene og få en flott utsikt over plassen.

Gamlebyen har fire flotte plasaer. På Plaza Armas som er den eldste plassen, bygd ut allerede i 1520, er det mange bokselgere og alle har Motorsykkeldagbøkene om den unge Che Guevara sin reise gjennom Sør Amerika. På Plaza de Catedral ligger Havannas og en av Ameikas eldste katedraler. Her er også flere, andre flotte barokkbygninger. Plaza de San Francisko de Asis er også en flott plass med beliggenhet ned mot havnen.

I gamlebyen er det satt i gang et stort restaureringsprosjekt som finansieres av turistpenger. I tillegg til restaurering av museer, palasser og historiske hoteller går også en del av pengene til sosiale tiltak for bydelens mange innbyggere.

I området rundt Capitol, Havannas stolthet, som for øyeblikket er under restaurering og har vært det ganke lenge,er det mange flotte amerikanske biler med sjåfør som kan leies for en times sightseeing. Vi kjørte rundt i en flott, rød en og fikk mye oppmerksomhet.

Det er også sightseeingbusser som kjører en stor runde på 1,5 timer. Vi hoppet på en i pradoen, en vakker gate med gågate i midten. Denne går fra Capitol og ned til Malecon. Denne vakre kystveien er en av Havannas stoltheter, men restaureringen her har på langt nær kommet så langt som i gamlebyen og de fleste husene er veldig forfalt.

I utkanten av sentrum er det en del stalinistiske bygninger som det er vanskelig å finne noen sjarm i. De minner om et gufs fra fortiden som for Cubas del fortsatt er veldig nær. På presidentplassen er det to bygninger med maleri av Che Guevara og Castro. Turen går også forbi Havannas store kirkegård. På tilbakeveien hoppet vi av på Hotell Nacional. Dette enorme bygget har hatt mange, berømte overnattingsgjester gjennom tidene. Vi prøvde å booke vår siste natt i Havanna der, men det var fullt. Det gjorde ikke så mye, for vi trivdes godt i vår casa i Centro Habana. Fra Nacional hadde vi en flott gåtur på Malecon.

Havanna har mange museer. Ingen steder er vel ordet revolusjon mer brukt enn på Cuba. Revolusjonsmuseet måtte derfor besøkes. I tillegg til Castrobrødrene og Che Guevara hadde også Cienfuegos en sentral rolle under revolusjonen. For meg så ser det ut som fjerningen av Baptista var et gode for landet. Men hvorfor er det så mange statsledere som i utgangspunktet kan se ut til å være drevet av idealisme som ender opp som diktatorer selv. Og hvis man i utganspunktet har som mål at alle skal kunne lese og skrive. Hvorfor får de da ikke lov til å benytte seg av det skrevne ord når de vil ytre sine meninger.

Etter Havanna var neste stopp Viñales. Vår vertinne i Havanna hadde ordnet overnatting til oss og vi ble møtt på bussen av en professor i mattematikk. Det beste med casaen var maten som var helt fantastisk. Her hjalp både bestemor, mor og datter til med maten. Mens vi var der spiste vi fisk, hummer og svin. Det var alltid rikelig med grønsaker og frukt og vi fikk en nydelig suppe til forrett når vi hadde hummermiddag.

Viñalesdalen er på Unescos verdensarvliste. Landskapet domineres av fruktbare daler med bananpalmer, mangotrær, tobakksmarker og kalksteinsfjell, også kalt ”mogotes”. Bøndene her dyrker fremdeles avlinger og tobakk på gammeldags vis ved hjelp av oksekjerrer. Den røde jorden er perfekt for dyrking av tobakk og kaffe. Viñales-området er kjent for å ha noen av de beste tobakksplantene, og bladene fra dette området rulles senere på Havannas sigarfabrikker og blir til verdenskjente merker som Cohiba og Montecristo.

Vi var ikke før innlosjert før enn vi hadde besøk av en som tilbød rideturer og vi avtalte tur en time senere. Rideturen gikk gjennom vakkert landskap. Første stopp var på en tobakksfarm. Her viste sønnen på gården oss hvordan de lagde sigarer. De rullet sigarene for hånd og tok ut den delen av planten med mest nikotin.

Vi red deretter gjennom stillhetens dal og hadde omvisning i en hule. Turen fortsatte til en liten innsjø hvor vi tok et bad og så besøkte vi en gård hvor vi drakk Pina Colada og så på hvordan de lagde kaffe.

Viñalesdalen er flott for sykkelturer og neste dag leide vi oss sykler og dro til dalens største hule, Cueva de Santo Thomas. Her er det 1,5 timers guiding med hodelykt mellom stalagmitter og stalakitter. Hulene er 46 kilometer lange, men bare en liten del av dem er åpne for turistene. For å komme langt inn i hulene trenger man klatreutstyr. Etter 25 kilometer med sykling i solsteiken var det deilig å komme inn i de kjølige hulene.

Vi besøkte også Mural de la prehistoria. I 1961 besøkte Castro Viñalesdalen og da bestemte han at en av mogotene der skulle males. All vegeatsjon ble fjernet og en kjent kunstener ble leid inn. Han dekket hele klippeveggen med en snegle, en dinosaur og noen mennesker. Mennekeskapte attraksjoner er ikke alltid vellykkede, og jeg har vanskelig for å forstå formålet med dette fjellmaleriet, men området rundt er vakkert og det er mange cubanere på dagsutflukt her.

Vi rakk å komme oss tilbake til Viñales før det begynte å regne noe voldsomt. Vi passet på å ta en litt lang lunsj på en av de koselige restaurantene langs hovedgaten. Her spiste jeg nydelig sjømatpasta med deilig kreps.

Etter at det hadde sluttet å regne syklet vi gjennom små landbyer ut til Indio-grotten. I denne grotten kan man kjøre båt, men den var stengt da vi kom dit. Turen dit var imidlertid flott. Her delte vi veien med noen få biler og bønder med hest og kjerre eller enda bedre okser og kjerre.

Neste mål på turen var Trinidad. Cubas eldste by ble bygd av sukkerrørpenger i det tidlige nittende århundre. Byen har vært på Unescos verdensarvliste siden 1988 og er Cubas vakreste by. I de brostensbelagte gatene rir cowboyene gjennom gatene med lærbrun hud og foran casaene sine sitter eldre menn med sigar.

Byens sentrum er i området rundt den vakre plassen Plaza Mayor. Her er det flotte bygninger og mange gode restauranter.

Beveger man seg bare noen hundre meter fra plassen kommer man i boligområdene. Her trekker voksne og barn ut i gatene og spiller fotball og sjakk. På nesten alle resturanter er det live band. Cuba er hummer, mojito og salsa. Vi fant en yndlinsgrestaurant like ved Plaza Mayor. Her spiste jeg deilig sjømat begge dager og fikk verdens beste service. Bordene var flott dekket på med sølv og porselen. Kelnerne var i sort og hvitt og hummeren var veldig god.

Tolv kilometer fra Trinidad ligger en av øyas vakreste strender, Playa Ancon. Vi leide sykler og hadde en flott tur dit. Playa Ancon er flere kilometer lang og har flott, hvit sand. Men vi var ute etter en karibisk perle uten noen skjemmende bygninger. Siden vi kunne se et hotell i enden av stranda, så dro vi tilbake til en liten, hvit strand med palmer. Her var det ikke noen kafe eller andre bygninger, men det var en som syklet og hentet kald drikke ved bestilling.

I området rundt Trinidad er det et flott landskap og vi dro på ridetur opp til en badekulp oppe i fjellet. På vei oppover stoppet vi og drakk sukkerrørjuice som de lagde til oss mens vi så på. Det er egentlig ikke noe særlig godt. Ved badekulpen var det mange turister og lokale. Noen hadde ridd som oss og andre hadde gått. Det så ut som dette var en plass hvor mange dro på tur i helgen. Også her fikk man kjøpt mojito og det var en mann som spilte gitar.

Da vi skulle dra videre til Playa Larga som ligger i Grisebukta, så var det mange timer til neste buss. Vi tok derfor drosje hele veien og betalte 750 kroner med en times stopp i Cientufuegos. Dette er en større by enn Trinidad og den er kjent for sin franske arkitektur. Også her var det flotte bygninger i fine patelllfarger, men dettte var en mer moderne by. Når jeg gikk i handlegata var det som å gå i en europeisk by. Men også her var det telefonkiosker som alltid var i bruk.

I Playa Larga ble vi kjørt til en casa som sto anbefalt i Lonely Planet. Den lå faktisk på stranda. Det var tre meter å gå ned fra spisebordet inne i casaen og ned til vannet. Det var fantastisk flott der. En karibisk liten landsby med casaer på den lange stranden. Her så det ut som nesten alle familier leide ut deler av huset sitt. I dette huset var det tre rom og vi var der likt med to belgiere og et tysk-sveitsisk par.

Grisebukta ble verdenskjent 17. april 1961 da CIA og eksilcubanske Batistatilhengere invaderte Cuba med en styrke på 1500 mann. Invasjonen var misslykket og bidro til et enda dårligere forhold mellom Cuba og USA. Men det ikke mange vet er at her finner man noen av Cubas beste steder for dykking og snorkling. Vi tok Forest Gump-bussen til et rev som ligger like ved land og snorklet fra stranden der. Her var det mange fine fisk, men ikke så flott farge på korallene som jeg har opplevd i Sydøst-Asia og Great Barrier Reef. Uansett vil jeg anbefale og dykke eller snorkle. Det er alltid gøy å stikke hodet ned i svært saltvannsakvarium og hilse på Nemo.

Etter noen timer snorkling gikk turen videre til Boca Guama som ligger i et våtmarksområde litt lenger inne på øya. På noen øyer i en innsjø her er det bygd hytter som man kan overnatte i. Disse er bygd i Taino-stil. Taino-folket var urbefolkningen på øya og ble utryddet av spanjolene. Her lever det en krokkodilleart som man bare finner på Cuba. Det er sikkert ikke så mange av dem, for vi så ingen, men vi spiste krokkodille til middag. Det var faktsik ganske godt. Jeg hadde trodd det skulle være seigt, men det var ganske mørt og minnet om en blanding av svin og storfe. På Boca Cuama var vi på soloppgangstur i en liten båt på morgenen, men det var ikke så mange fugler å se. Jeg synes faktisk vi så flere når vi gikk oss en tur kvelden før.

Etter en natt her gikk turen videre med buss til Havanna hvor vi tok inn i samme casa som da vi kom. Her endte vi opp med å betale nesten like mye for sykkeltaxier som for bussturen. Men så lenge disse gikk rett i sykkelsjåførenes lomme og ikke videre i statskassen til Castro, så var det egentlig helt greit. I Havanna gikk vi i gamlebyen og på Malecon igjen og så tok vi turen innom et kunstmuseum.

Musikk var det over alt. Her er noen av de som spilte for oss........

Che Guevara var også over alt, men han ble jeg rett og slett litt lei av. Så han får dere ikke noe bilde av. Det får være min lille protest.

↧

Oman - 1001 natt

May 6, 2010, 8:55 am

≫ Next: Paris - alle storbyers mor

≪ Previous: Cuba - Karibiens coming star

På sydspissen av den arabiske halvøy ligger sultanatet Oman. Et eksotisk land med høye fjell, uendelig ørken, vakre strender og 1001-natt byen Muscat.

Jeg dro dit i slutten av november med en venninne og vi fikk en uke full av opplevelser og vakre minner.

I 1970 hadde Oman en asfaltert vei på 9 km, et sykehus og tre offentlige skoler. Landet hadde ikke kontakt med verken nabolandene eller resten av verden. Til tross for at det var funnet olje noen få år før, ville ikke den konservative og reformskye sultanen sette i gang noen utviklingstiltak. Sultan Qaboos Bin Said kastet sin far fra tronen i 1970 og satte i gang et moderninserinsprogram verden sjelden har sett maken til. I 2009 sto det "Welcome Ingebjorg" når jeg satte inn visakortet i minibanken og innbyggerne kunne betale regningene sine ved å sende en sms. Bruttonasjonalproduktet per innbygger er nå på linje med Tsjekkia sitt.

Muscat som er landets hovedstad består av flere byer. I motsetning til mange av de andre byene i Gulfstatene, er dette en gammel by som ikke er bygd opp av oljepenger de siste femti årene. Sultanen har vært opptatt av at Oman skal bevare sin kulturelle identitet. Dette ser man tydelig langs havnen i bydelen Mutrah. Hvite bygninger og menn i sine tradisjonelle, hvite dish-dasha gir en stemning av 1001 natt. Her satt vi på en kafe i flere timer og snakket med de som satte seg ved bordet vårt.

Byens souk starter ved havnen i Mutrah og kriker seg oppover byen. Her finnes masse flotte sølvvarer, vannpiper, tekanner, gull- og sølvsmykker, antikviteter og khandjars, de tradisjonelle dolkene med sine rikt utførte slirer. Krydder, røkelse og oljer selges i utallige varianter.

Strendene er endeløse og på sitt vakreste i Qurm. Her finnes også mange av byens hoteller. Den offentlige stranden egner seg best til ballspill og turgåing for å se på solnedgangen. Hvis man vil ligge på stranden anbefales et hotell med privat strand, eller Oman Dive Center som ligger et stykke utenfor byen.

En av verdens vakreste moskeer er Sultan Qaboos Grand Mosque. Den er en av verdens største og man trenger ikke være muslim for å komme inn.

Vi leide oss drakter her for å dekke til det mest nødvendige. Det hadde nok greid seg med bukse og genser, men det var artig å prøve. Vi kledde dem ikke.

En dag dro vi på¨båttur og så på delfiner som hoppet rundt båten vår. Det var nesten umulig å få tatt bilde, for de var så raske. Etterpå var det snorkling sammen med nemi-fisk før vi dro videre til Oman dive center og slappet av på stranden der.

Etter noen dager i Muscat ville vi se mer av Oman. Noen offentlig transport utenfor Muscat finnes knapt så vi leide en guide og en landrover i tre dager. Vi startet med Nizwa som er landets eldste by og tidligere hovedstad.

Etterpå gikk turen opp til Jebel Shams som er landets høyeste fjell og over 3000 meter høyt. Det ligger i Jebel Akhdar. Et vakkert fjellområde med mulighet for både overnatting og fjellturer. Det går mange veier rundt omkring i fjellet og det er mulig å overnatte på en camp med beduintelt.

Du trenger en 4W for å komme deg opp mange av de svingete veiene her. Utsikten er fantastisk og her finnes også en av verdens største canyon.

Vi hadde tenkt å gå oss en fjelltur på ettermiddagen, men etter noen hundre meter ble vi bedt bort til en familie fra Muscat som hadde med seg masse deilig mat på piknik oppe i fjellene. Det endte opp med at vi ble et par timer hos dem i stedet før vi gikk tilbake til hytta i skumringen.

Man har ikke vært i Oman hvis man ikke kommer hjem med litt rød sand i lommene. En tur med firehjulstrekk med overnating ute i Wahibi Sands er et must. Skaff deg en sjåfør som har kjørt i sanddyner før. Det er minst like gøy som berg og dalbane. Det er mange camper ute i ørkenen. Vi overnattet på Nomadic Camp. En idyllisk plass med mulighet for kamelsafari og beduinmusikk med dans på kvelden.

På vei tilbake til Muscat stoppet vi ved en nydelig oase som het Wadi Bani Khalid. Her var det mange som var og svømte i det knall grønne vannet. Vi fikk absolutt utnyttet vår siste dag i Oman. Kamelridning om morgenen, full fart ut gjennom ørkenen, badestopp i Bani Khalid og så bar det rett inn til byen og rett på bussen til Dubai.

↧